– Givere velger seg optimistiske forskere

Vestlige utviklingsministre og Verdensbanken har et optimistisk budskap: Antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom har minsket med flere hundre millioner de siste årene. Hvis utviklingen fortsetter, vil fattigdomsraten være bortimot halvert innen 2015. Vår generasjon kan gjøre fattigdom til historie.
Professor Else Øyen har jobbet med fattigdomsspørsmål i en årrekke, blant annet som leder av det internasjonale forskningsprogrammet CROP (Comparative Research Programme on Poverty). Hun hevder at en del bistandsaktører er opptatt av å vise at hjelpen virker og vil fortsette å virke. Derfor lener man seg på de positive resultatene.
- Store deler av Verdensbankens midler skal hentes inn fra rikere land og deles ut til fattige land. Bankers eksistens avhenger av gode resultater, påpeker Øyen.

Nesten pinlig. Også i Norge har hun sett lignende tendenser.
- Jeg husker godt den forrige bistandsministeren, det var nesten pinlig å høre noe av det hun sa. Men det er en del av deres jobb. De skal overtale den norske befolkningen til å bidra. Det nytter ikke å gi en masse bistand, og deretter si at det ikke hjelper. Da kan det fort bli slutt på bistanden, sier hun.
Ifølge Øyen kan det virke som optimismen har smittet over på andre grupper.
- Optimismen er blitt pop - og vises for eksempel gjennom Bono og andre konsertarrangører. Det er viktig at de gjør dette. Men når de sier at vi lykkes, trenger vi både mer skepsis og mer forskning før vi kan si om og hvordan de lykkes - og om dette er den optimale måte å bedrive fattigdomsreduksjon på.

Uetiske mål. Eksperten på fattigdomsspørsmål peker på at ulike deler av forskningen bruker ulike indikatorer for fattigdom.
- Hvis man ser bildet på visse måter, er det grunn til å være optimistisk. I noen land har man fått lengre levetid og flere jenter i utdanning. Men hvis du trekker ut Kina, vil du se at andelen fattige i resten av Asia forteller noe annet, sier Øyen.
Hun viser til at undersøkelser sier at fattigdommen fortsatt er stor i Afrika og deler av Asia.
Øyen vil selv ikke å gå inn i en diskusjon om fattigdomstall ut fra et mål om at personer har mindre eller mer enn en dollar om dagen å leve for.
- Man har lagt seg på et uakseptabelt lavt nivå. Hva slags liv gir man noen som har en eller to dollar å leve for? Det er simpelthen flaut at vi overhode aksepterer slike nivåer for fattigdom.
Hun stiller også spørsmål ved hva man skal gjøre med den halvdelen som ikke er blant de heldige som havner innenfor tusenårsmålene i 2015. Hun tror ikke de fattige vil sitte stille og se på hva den rike verden gjør.
- De fattige flytter allerede på seg, fra Afrika til Europa og fra Mexico til USA. Er dette bare begynnelsen av noe som blir langt større? Jeg pleier å si til mine barnebarn at de ikke kan regne med å få den samme levestandarden som vi har i dag. De fattige vet at vi andre lever i overflod. Akkurat som med adelen i gamle dager, vil også dette omsider ta slutt.

Kritiske økonomer. Den radikale økonomen Alan Freeman som nylig gjesteforeleste ved Universitetet i Oslo, mener forskjellene mellom de fattige og de rike landene er blitt større. Reallønnen i utviklingslandene har i beste fall stått på stedet hvil. I mange steder av verden har andelen fattige økt. Han peker på at andelen mennesker som ikke har råd til å spise hver dag, har gått opp i Latin-Amerika.
Også en rekke andre profilerte, men mindre radikale toppøkonomer kritiserte nylig Verdensbanken i en evalueringsrapport om forskningen i banken, som omtalt i forrige utgave av Bistandsaktuelt. Evauleringspanelet var utnevnt av banken selv og mente at oppdragsgiveren fremhevet forskning som sa at de fattige har fått det bedre med globalisering, mens den dysset ned de som mente noe annet.