Giverne tilgir dårlig handel

- Alle er enige om at dette er en lite lur disponering av offentlige midler. Men nå har man satt punktum for saken, sier Norges fungerende stasjonssjef i Dar es Salaam, Leif Sauvik.
Til tross for massiv motstand fra giversamfunnet, med Verdensbanken og den britiske statlige bistandsorganisajonen Dfid i spissen, valgte Tanzania å gjennomføre kjøpet av et kostbart luftovervåkingssystem fra British Aerospace (BAE) Systems. Tanzania skal betale 40 millioner dollar (per i dag rundt 300 millioner kroner) for systemet, en sum tilsvarende omlag 50 prosent av det årlige utdanningsbudsjettet.

Shorts snuoperasjon. Saken ble kjent rundt juletider i fjor, da den britiske regjeringen med Tony Blair i spissen innvilget eksportlisens for BAE Systems. Den britiske bistandsministeren Clare Short raste over den planlagte handelen og sin egen regjerings holdning, og har ved flere anledninger mer enn antydet at det hele lukter av korrupsjon og bestikkelser.
Også Verdensbanken stilte seg svært kritisk til pengebruken, og hevdet at Tanzania kunne fått et bedre system for under en fjerdedel av prisen, mens den politiske opposisjonen i Tanzania i kraftige ordelag kritiserte alt hemmeligholdet rundt avtalen. Opposisjonen har nå forlangt full etterforskning av alle forhold rundt kjøpet.
Da Tanzanias president Benjamin Mkapa insisterte på å gjennomføre handelen, tok Short i mars i bruk sanksjonsvåpenet, og frøs om lag 112 millioner kroner av en lovet budsjettstøtte på nærmere 750 millioner kroner.
Sanksjonen ble imidlertid opphevet da Short besøkte Mkapa i begynnelsen av juli. I stedet åpnet hun pengesekken ytterligere: De neste fem årene skal Tanzania få over 600 millioner kroner i ekstra bistand til fattigdomsreduserende tiltak.

Giverne på gjerdet. De øvrige giverne, deriblant Norge, valgte å holde en lav profil i saken. Da Bistandsaktuelt omtalte saken i januar i år, opplyste ambassaden i Dar es Salaam at man avventet en rapport fra FN-organisasjonen International Civil Aviation Organization (ICAO). Tidligere i sommer kom rapporten, som karakteriserer det delvis militære systemet som både gammeldags og inadekvat.
Giverlandene har likevel valgt å godta situasjonen.
- Vi opplevde situasjonen som høyst uønskelig. Det er alltid ubehagelig når ting ikke skjer som det skal. Vi må likevel vurdere konsekvensene av eventuelle straffetiltak. Her spiller hensynet til forutsigbarhet inn, toleransegrensen må utvides noe for ikke å skape jojo-tilstander i økonomien, sier Sauvik.

«Må godta uenighet.» - Spørsmålet er: hvor stor må forseelsen være før straffen kommer i form at tilbakeholdelse av støtte? Dette er et dilemma, innrømmer han.
- Men samtidig må vi respektere andre lands systemer, vi kan ikke komme med pisken hver gang det gjøres prioriteringer vi ikke er helt enige i.
- Hvordan kunne Tanzania inngå en slik avtale uten at noen visste om det?
- Slike saker blir mer og mer sjeldne. Åpenheten i Tanzania er blitt større, og på sikt vil det sterkt redusere muligheten for at saker som dette oppstår, sier Sauvik, og trekker en parallell til de ferske kontroversene rundt kjøpet av et nytt fly til presidenten.
- Dette har foregått i full åpenhet, med debatter både i media og i parlamentet, sier han.