Gutteflokkene vender tilbake

Kapoeta 1990: «Noe beveger seg langt der nede. En kvinne retter ryggen og stirrer, en gruppe menn legger fra seg steinbrikkene de spiller med. Lemmene på en forlatt handelsbod slår i et plutselig vindkast, lyden løper mellom de sønderskutte, tomme butikkene på begge sider av gaten.
Bevegelsen kommer nærmere, krysser den støvete markedsplassen, taust, tungt, fortsetter mot oss. Kvinnen og jeg veksler blikk, hun legger tre fingre mot pannen og former leppene i bønn. Mennene med steinbrikkene rører seg ikke.
Varmedisen flimrer, blir mørkere, bevegelsen kommer ut av flimmeret og tar form: Hundrevis av gutter, ni til seksten år, uflidde, tause. De går i grupper på fire og fem, langsomt, mange med helt åpenbare smerter. Noen støtter hverandre, andre leier hverandre, ingen sier noe.
Toget siger opp hovedgaten, nøler litt foran torget og velger retning mot en halvt sammenrast kirke, en gulbrun bygning uten dører og vinduer.
Vi står stille og ser etter dem. Slik ser prisen for tre tiårs borgerkrig ut - store gutteflokker på vandring i måned etter måned, på fortvilet leting etter trygghet og mat, på desperat flukt fra tvangsrekruttering og massakrer.
Guttene enser meg knapt når jeg huker meg inn døråpningen. Én tar meg forsiktig til side og ber om klær, en annen spør etter tabletter mot magekrampe. Resten blir sittende på steingulvet i det nakne rommet, med hodet lent mot veggen og blikk som ikke ser. De har vært underveis i snart tre måneder, lever av blader, røtter og det de kan tigge i landsbyene de passerer, fire dager siden de fikk mat nå. Ved et vindu står en gutt og stirrer ut mot det solsvidde landskapet, i døråpningen sitter en annen med hodet i hendene og hoster.»*

Kapoeta 2005: Femten år senere sitter jeg under et tre i Kapoeta og ser solen gå ned. Skyggene blir lengre og lengre, lyset varmere, i buskene rundt spiller gresshoppene opp. En ung afrikansk mann kommer og setter seg sammen med meg, vi snakker litt om løst og fast, tier, drikker te, snakker litt til, ser mot stjerneteppet som trekkes over oss. Han er landbruksmekaniker, nyutdannet, på leting etter arbeid. Vi er enige om at han har kommet til rett sted: I Sør-Sudan blir det masse arbeid å få de neste årene - hvis alt går som det skal. Jeg tar ham for å være kenyaner, men plutselig sier han noe som får meg til å stusse; jeg spør, han er sørsudansk, jeg snur meg mot ham, og plutselig kommer bildene fra femten år siden tilbake: Han er en av dem, en av dem i gutteflokkene.
Jeg spør om han vil fortelle meg historien sin, han er mer enn villig til det, men ber om å få slippe å bli fotografert; han er registrert som flyktning i Kenya, og skal strengt tatt ikke krysse grensa tilbake til Sør-Sudan. Han heter Michael Allemuh Lochi, et vanlig navn som han ikke kan bli tatt på, han tror han er 27 år men er ikke sikker, og vokste opp i Chukudum:
- Da jeg var gutt stod styrker fra Khartoum-regimet i Chukudum og hadde kontroll. Så kom SPLA og frigjorde oss. Det som fulgte var det stikk motsatte av det vi trodde frigjøring skulle være: SPLA trakasserte oss, plyndret oss, tvang oss til å gi fra oss alt. Til slutt la vi på flukt opp i fjellene. Foreldrene og besteforeldrene våre bestemte at vi måtte dra.
- Hvorfor?
- Fordi de ikke unnet oss et liv som internt fordrevne. Det var en vanlig holdning blant foreldre og besteforeldre den gangen. Vi var 50 gutter som brøt opp og la ut på vandring; vi sov i skyggen av trær om dagen og gikk om natten, på den måten ble vi ikke så tørste; vi måtte bære med oss det vannet vi trengte. Foreldrene og besteforeldrene våre hadde bedt oss gå mot den kenyanske grensa og henvende oss til høvdingen i den første landsbyen på den andre siden.

Er dette sannheten? Jeg sitter og lytter til ham i mørket, han kan snakke sant, og han kan ha blitt fortalt hvordan det var. Vi var mange som undret oss over de vandrende gutteflokkene den gang; brøt de opp frivillig eller ble de presset til det av de militære? Ble de evakuert fra sultområder, eller var de mobile rekruttskoler som ble sendt fram og tilbake langs fronten? Eller skulle de rett og slett legges på utstilling langs grensa, der utenlandske hjelpeorganisasjoner kunne se dem?
Etter en tid på vandring i krigssonen kom Michael Allemuh Lochi og kameratene hans fram til Lokichogio i Kenya, der de meldt seg for høvdingen:
- Han sendte oss videre til FNs høykomissær, der vi fikk mat og hentet oss inn. FN hadde organisert mottak klart for oss. Etter Lokichogio ble vi fraktet i busser til Nairobi.
Og der stanser likheten i det som videre hendte med gutteflokkene. Noen ble internert i den enorme flyktningleiren Kakuma sør for Lokichogio og gikk til grunne der. Noen ble - som Michael - fraktet med buss til Nairobi og videre til USA eller Canada. Michael selv ble tatt hånd om, først av tyske, dominikanske nonner, som ga ham husrom, mat og grunnskole; senere av jesuitter, og til slutt av en misjonær fra Malaysia, som sørget for yrkesutdanningen hans.
- Hadde du noensinne kontakt med foreldrene dine i Sør-Sudan i løpet av disse årene?
- Aldri. Vi forsøkte å sende hilsener, men fikk aldri svar.
- Så du visste ikke om de var i live eller ikke?
- Nei.
- Og nå?
- Nå har jeg vært tilbake i Chukudum. Far er død, mor lever, og så har jeg en søster der. Ingen av dem kjente meg igjen.

*) Fra Gunnar Kopperuds bok: «Den hvite apen. Fortellinger fra en annen virkelighet.» (1996)