Landet som drukner i olje

– Jeg har aldri sett Guyana ha det så dårlig.

Walterine McLeod sukker. Rektoren står foran en skoleklasse med barn fra første til fjerde trinn. Utenfor står foreldre og venter for å betale skolepenger. Skolen hennes er ikke for eliten, men for offentlige ansatte og småbedriftseiere – middelklassen. Likevel er hver lønningsdag anspent, forteller McLeod.

– Jeg er 61 år. Jeg har aldri opplevd at Guyana har vært i en så dårlig forfatning.

Klokken er 07.30 og det er like før timen starter. Klasserommene er fulle. Barna sitter stille på trestoler, eller de forsøker. McLeod holder de små i aktivitet, mens hun samtidig tar seg av foreldrene. Hun setter i gang nasjonalsangen – «Dear Land of Guyana, of Rivers and Plains» før hun lar barna synge videre alene, og glir ut i korridoren.

McLeod er verken økonom eller oljeekspert, men hun har sett landet endre seg i rekordfart etter det enorme oljefunnet. Selv klarer hun seg bra. Men det gjør ikke familiene til elevene hennes. De merker smertene av oljeboomen.

– Mange klarer ikke lenger å betale skolepengene, sier hun, og blar i konvolutter med ufullstendige innbetalinger.

Det kan høres absurd ut, gitt de offisielle tallene: Den lille nasjonen på nordkysten av Sør-Amerika har aldri vært rikere. Likevel når lite av rikdommen fram til dem som får samfunnet til å gå rundt – lærere, sykepleiere, politifolk – og til og med den øvre middelklassen som McLeod.

Fra nesten fattigst til superrik – på papiret

For ti år siden var Guyana nest fattigst i Sør-Amerika, målt per innbygger. Så, i 2015, fant ExxonMobil olje langs hele kysten, fra grensen til Venezuela til Surinam: 11 milliarder fat påviste reserver, det er mer enn Norge har produsert totalt.

Oljen begynte å strømme i 2019. Ifølge bransjeanslag er Guyana i dag allerede verdens største oljeprodusent per innbygger, foran Qatar og Kuwait, og langt foran Norge, som har fem ganger så mange innbyggere.

Guyana bader i penger – men bare på papiret. Tallene virker uvirkelige: 43,6 prosent økonomisk vekst i 2024. Til sammenligning hadde Norge rundt fem prosent de første årene etter sitt oljefunn. Guyana har hatt tosifret vekst fem år på rad. Ingen andre land matcher det – og ingen er så avhengige av oljen. På det meste sto olje og gass for en tredel av Norges BNP og en fjerdedel av statens inntekter. I Guyana er andelen allerede 65 prosent av BNP og 37 prosent av statsbudsjettet.

Fortellingen virker enkel: Olje kommer, rikdom følger. Utviklingen har gått i lyntempo – under fem år fra funn til eksport – og lover mer av det samme. Europa drar også nytte av det, 66 prosent av oljen fra Guyana går nå til EU.

McLeod lukker mappen og ser utover hovedstaden Georgetown – folkemengden, de ropende gateselgere og taxier som tuter etter passasjerer.

– Vi kunne nyte livet mer før, sier hun.

Hun stopper opp, som hun ofte gjør, og lar svaret komme.

– Før oljen.

Fra sump til nav i nyøkonomien

– Alt dette var sump, sier Rohit Gulchand, og peker på det som nå føles som selve hjertet i det nye landet: en hypermoderne forsyningsbase med kraner, containerplasser og havnebasseng.

– Mil etter mil med sump, gjentar han.

I dag er dette Guyana Shore Base – knutepunktet for alt offshore-plattformene trenger: mat, reservedeler, rør og verktøy. Anlegget går døgnet rundt, sju dager i uken, og har gjort det i fem år. Gulchand har vært der siden starten.

– Jeg begynte som en vanlig arbeider, sier han.

Gulchand er en stor kar som fortsatt er litt beskjeden, selv om han nå går i uniform og leder hele driften. Fra arbeidskar til driftsleder på få år, med en lønn som betyr restaurantbesøk, reiser og fritid. Han lever det han – og regjeringen – kaller den guyanesiske drømmen.

Arbeidere som strevde med å finne jobb tidligere, er plutselig ettertraktet. Selskaper ansetter og kurser lokale i maskiner, plattformer og leverandørledd. Mange jobber direkte for ExxonMobil.

– Over 95 prosent av arbeiderne er guyanesere, forteller Gulchand.

– Ikke i Guyanas beste interesse

– Guyana har lært av andres feil, sier energiminister Vickram Bharrat.

– Særlig ved å se til Norge og Kasakhstan.

Utenfor kontoret hans venter oljeledere og diplomater, blant annet Exxons lokale sjef, Alistair Routledge. Energiministeren er vennlig, men kortfattet:

– For sju–åtte år siden kjente knapt noen til Guyana, men i dag kommer investorer som aldri ville kommet hit uten oljen. Etterspørselen er enorm. Vi produserer 650 000 fat om dagen på bare tre plattformer, påpeker han.

Innen 2028 skal tallet dobles, og fem nye felt er på vei. Med bare 814 000 innbyggere vil ingen land produsere mer olje per hode.

En nasjonal lov krever at leverandører fyller kvoter med lokalt ansatte. For enkle jobber som transport og sikkerhet er kravet 100 prosent.

– Selskapene var ikke begeistret, men de følger reglene, sier Bharrat.

Så trekker han fram Exxon-kontrakten.

– Jeg mener at kontrakten ikke ble forhandlet fram i Guyanas beste interesse.

Exxon-kontrakten ble signert av den forrige regjeringen, som nå er i opposisjon, men den bygger på avtaler helt tilbake til 1999, da Bharrats eget parti satt med makten. Partene skylder på hverandre for en dårlig avtale.

Økonomiprofessor Thomas Singh ved University of Guyana sier det rett ut:

– Kontrakten skaper gale insentiver. Guyana får bare to prosent royalty og det er blant de laveste i verden.

ExxonMobil betaler ikke skatt og har ingen statlig partner. Guyana får kun en andel av overskuddet, og først etter at Exxon har trukket fra sine kostnader – som de selv beregner.

– De blåser opp utgiftene for å minimere overskuddet, mener Singh.

– Overføringsprising, administrasjonsgebyrer, internfakturering – de vanlige triksene. Resultatet er at Guyana sitter igjen med 14,2 prosent av de reelle inntektene.

Rapporter tyder på at Exxon til og med har lagt Guyana-virksomheten via Luxembourg og Nederland for å slippe amerikansk skatt. Til sammenligning kom Norges funn i 1969 med 35 prosent statlig eierandel i alle lisenser, ti prosent royalty og ingen kostnadsfradrag. I dag er royaltyen borte, men oljeselskapene beskattes med 78 prosent, og staten eier fortsatt to tredeler av Equinor. Kort sagt: Pengene blir i Norge.

I Guyana er bildet et annet. Transparency International omtaler systemet som «den vanlige, utbyttende strukturen». Frederick Collins, tidligere Transparency-leder i Guyana, sier:

– Exxon har utnyttet Guyana. Og fordi landet ble kastet inn i oljealderen uten forberedelser, lot det seg utnytte.

Energiminister Bharrat tror framtidige kontrakter blir annerledes, men at Exxon-avtalen blir stående. Han er redd ikke bare Exxon men også alle andre investorer mister tilliten til dem dersom kontrakten brytes. Det er, ifølge ham, et maktspill Guyana ikke kan vinne, i hvert fall ikke nå.

Panorama har forsøkt å konfrontere ExxonMobil med påstandene fra Singh, Bharrat og andre medier. Vi har sendt eposter, WhatsApp-meldinger og ringt. Men selv om Exxons kommunikasjonsavdeling i Guyana gir oss tre skriftlige bekreftelser på at de skal svare, ender vi med å ikke få snakke med noen.

Guyanske journalister forteller at dette er vanlig praksis. Til slutt svarer presseseksjonen på hovedkontoret i Texas på epost at de ikke ønsker å bidra til reportasjen. 

Prisene skyter i været

Walterine McLeod smiler. På bokhyllen står selvhjelpsklassikeren How to Win Friends and Influence People, Think and Grow Rich – ved siden av skolens visjon: «Growing the Seeds of Greatness.»

– Jeg har vært lærer i 40 år. Det gjør vondt når barn ikke får undervisningen de fortjener, sier hun.

Derfor startet hun en privat skole i 2018. Foreldrene er selgere, kontoransatte, politifolk – familier som vil bort fra et overfylt og underfinansiert offentlig system. McLeod holdt skolepengene lave, og trodde oljeboomen ville føre flere til døra. 

Slik ble det ikke.

– Livet blir stadig vanskeligere for familiene mine, sier hun.

Da hun åpnet, var husleia 100 000 guyanesiske dollar (GYD) – rundt 4800 kroner. I dag er den 600 000 GYD.

– Jeg tar ikke ut lønn lenger for å kunne betale lærerne, forteller hun.

McLeod har økt skolepengene, men foreldre bukker under for leie- og matpriser som eksploderer.

– Tidligere brukte jeg 30 000 på mat i måneden. Nå rekker 10 000 knapt til frukt for en uke.

Nye lærere tjener rundt 3800 kroner i måneden – mer enn i offentlige skoler – men fortsatt ikke nok til å leve av. Myndighetene kjenner problemet. De deler ut kontanter til medisin, skolemateriell, og nylig – for første gang – et flatt beløp på 100 000 Gyana-dollar per familie.

– Klart det hjelper, men pengene havner aldri der de burde. Prisene på skrivebøker, mat – alt – stiger i samme øyeblikk som støtten annonseres, sier rektoren.

– Ordfører, barna trenger skolebøker!

Ubraj Narine har såvidt kommet seg ut av bilen før ropene starter:

– Mister Narine, barna mine trenger skolebøker!

– Søpla vår blir ikke hentet!

Selv to år etter at han gikk av, løser Narine fortsatt problemer. Han er 33 år, liten og energisk, alltid på telefonen. Han beveger seg gjennom Georgetown fulgt av en livvakt som er mer opptatt av å filme sjefen sin enn av selve livvakttjenesten. Narine vet å skape oppmerksomhet. Fra 2019 til 2024 var han byens yngste – og ifølge mange, mest populære – ordfører. På Stabroek-markedet, som er landets største, drar et kjapt besøk ut i timevis med samtaler, bønnfallinger og løfter.

– Jeg hadde vunnet igjen, ingen tvil, sier Narine.

Men ambisjonene er større nå. Han sier det ikke rett ut, men antyder det: president. Som opposisjonspolitiker kritiserer han «de tre F-ene» – family, friends, favourites. Nepotisme, mener han. Som hindu-prest med en stor følgerskare på nett slo Narine seg opp med å «bygge broer, ikke murer». I jobben oppdaget han at murene fortsatt står – og at makten ble igjen på den andre siden.

– All oljen går gjennom Georgetown, gjennom havnene og kaiene, forteller han.

– Jeg har ikke sett en cent av den.

Det han har sett, er kostnader som skyter i taket: husleier i et uregulert marked, matpriser som øker. Han anslår at livet i Guyana er blitt 50 prosent dyrere – langt over den offisielle inflasjonen på tre prosent. Rektor McLeod sier 300 prosent, om man tar med husleia.

Tilbake på markedet fortsetter Narine å lytte. Som ordfører var rutinen enkel:

– Kontor på morgenen, lytting på ettermiddagen.

Nå, tilbake som juridisk assistent, fortsetter folk å klage til ham:

– Et gresskar koster tusen dollar – hvem har råd til det?

– Jeg finner ikke nok billig frukt å selge.

– Jeg dyrker egne bananer, men prisen på sprøytemidler er uoverkommelig.

Hvorfor eksploderer matprisene?

Thomas Singh, økonomiprofessor ved University of Guyana, peker på tre grunner:

For det første: Etterspørselen har skutt i været. Oljeplattformer og kontorer kjøper mat i bulk før den når markedet. Riggene går hele døgnet og skal forsyne titusener av arbeidere i et land med under én million innbyggere.

For det andre: Tilbudet er for lite. Menn som før dyrket jorda, jobber nå i byggebransjen – veier, broer og skyskrapere – alt finansiert av olje. Åkre ligger brakk, bønder er mangelvare.

Og til slutt: Feilslått politikk. Frykten for «hollandsk syke» leder til dårlige valg. Begrepet, etter Nederlands gassboom på 1960-tallet, beskriver hvordan plutselig ressursrikdom forvrenger økonomien: valutaen styrkes, import blir billigere, lokal produksjon krymper, og arbeidere flytter til ressurssektoren for høyere lønn. Lønnskostnader øker, hjemmeproduserte varer blir dyrere, eksport svekkes – og bare ressurssektoren blir lønnsom.

For å motvirke dette, holder sentralbanken valutaen kunstig lav. Men en svak Guyana-dollar gjør import dyrt, mens innenlandske varer også stiger i pris fordi arbeidskraften forsvinner til oljen. Lønningene henger etter – såkalt skjult inflasjon.

Singhs dom er klar:

– Regjeringen viser fram en «frisk økonomi» for utenlandske investorer på bekostning av de fattigste.

Norge trekkes gjerne fram som lærebokeksempelet på å unngå fellen. Med høy beskatning og statlig deltakelse kunne Norge rulle ut produksjonen gradvis, uten å sjokkbehandle økonomien eller flomme markedet med kontanter. Krona skjøt ikke i været fordi staten bruker mindre enn tre prosent av oljefondets verdi årlig – resten investeres i utlandet, i andre valutaer. Norge ble symbolet på å spare når man kunne fråtse. 

I Guyana går utviklingen motsatt vei.

Singh viser til at Exxon pumper for fullt, og at regjeringen bruker nesten alle oljeinntektene på utvikling. Selv om pengene går til andre sektorer, sliter landet med å tilpasse seg den ekstreme overopphetingen, mener han.

Barnefattigdom

– Vi er svake på data og sterke på retorikk, sier Nigel Hughes, presidentkandidat for opposisjonspartiet Alliance for Change.

Hughes er en av landets mest kjente advokater; firmaet hans representerer også ExxonMobil, derfor kommenterer han ikke dem. Men han sier at levekostnadene er valgkampens viktigste sak, og peker på de harde tallene:

– 40 prosent av barna lever i fattigdom. Vi er et av verdens rikeste land – og vi klarer ikke å brødfø oss selv.

Advokaten påpeker at 98 prosent av oljeinntektene brukes fortløpende, og at ingenting settes til side.

– Vi bygger dårlig infrastruktur, veier til ingensteds, sier Hughes, og fortsetter:

– Og for hvem? 80 prosent av universitetsutdannede forlater landet innen tre år.

Så spør han:

– I hvilket boomland rømmer befolkningen? Alle problemene Guyana hadde før, er blitt forsterket av oljen. Fortsetter vi slik, blir vi ikke Norge, eller engang Qatar. Vi blir Ekvatorial-Guinea.

To verdener side om side

Selv etter tre uker i Georgetown er boomen vanskelig å forstå. Langs Sea Wall, den lave steindemningen som beskytter sentrum, trer landets nye ansikt fram: et gigantisk Marriott-hotell ytterst, Pegasus ved siden av, og snart et Hilton-hotell. Langs promenaden ligger stilige butikker og kafeer som selger hårreisende dyre pizzaer og desserter. Et par gater unna, i trendy Kitty, koster cappuccinoen åtte euro – og det er fullt.

På vei til siste intervju passerer Panorama Tiger Bay, en slum med bølgeblikkskur, trange smug og åpen kloakk. En kvinne som har bodd der i 49 år, har ikke sett noe til oljepengene; uten fødselsattest har hun ingen krav. En eldre mann viser fram nye tenner, kjøpt for engangsutbetalingen på 100 000 Guyana-dollar. En annen har kjøpt griser og høner for å klare seg selv.

Bare et kvartal unna, bak murer og bevæpnede vakter, ligger presidentpalasset. I den store, koloniarkitektoniske trebygningen, hvitmalt i nederlandsk-karibisk stil, tar Mohamed Irfaan Ali, Guyanas president, imot oss i T-skjorte.

– Unnskyld antrekket, jeg er på vei innover i landet.

Han er 45 år, men ser yngre ut. De ansatte sier han er ustanselig – stadig på reise i regnskogen, til avsidesliggende landsbyer, på byggeplasser og markeder. Han er overalt og han er populær, ikke minst fordi han var president da oljen begynte å flyte.

– Det Guyana jeg vokste opp i, var – og er – verdens vakreste land, sier Ali, og snakker om elver, fosser, regnskog, hundrevis av fuglearter og de mange kulturene som han mener har skapt Sør-Amerikas mest interessante kjøkken.

Så minnes han vanskelige tider: vann fra brønnen som barn, og senere, som student, manglende demokrati som gjorde landet til regionens nest fattigste.

– De som kjemper for å overleve hver dag, har ikke krefter til framgang, mener han.

Ali vil endre det. Han vil styrke demokratiet og løfte landet. Olje er en risiko – men også en mulighet.

– Det er bedre å ha utfordringer med mer penger enn med mindre, sier han.

Visjonen er et nytt Guyana, like vakkert som i barndommen – men bedre på alle vis. Og dagens problemer? De er forbigående, mener han.

Økte husleier, høyere matpriser og folk som faller utenfor, er ifølge ham symptomer på omstilling.

– Vi mangler ingeniører, helsepersonell og bygningsarbeidere. Vi vokser raskere enn vi rekker å følge opp.

Vil bygge et nytt Guyana

Innen 2030 vil han at Guyana skal måle seg med verdens store økonomier.

– Ambisjonen er ikke mindre enn å forandre selve livet for alle guyanesere.

Kritikken preller av ham.

Husleiesubsidier?

– Vi vil at folk skal eie, ikke leie.

 Matstøtte?

– Vi sikter mot selvforsyning og å forsyne regionen.

Direkte kontantutbetalinger?

– Vi lærer folk å investere i seg selv.

Målet er ikke å lindre nød, men å bygge et nytt Guyana. Morgendagens økonomi, med landbruk, foredling, innovasjon og teknologi.

President Ali understreker ett poeng:

– Jeg ville gjerne gå samme vei som Norge. De brukte alle pengene i 20 år før de opprettet fondet.

Norges oljefond ble riktignok opprettet i 1990, 19 år etter produksjonsstart.

– Guyana har hatt sitt statlige fond fra dag én.

Det han ikke nevner, er at fondet nesten er tomt, fordi mesteparten er brukt opp. Den velkjente historien truer med å gjenta seg: De rike blir rikere, de fattige blir fattigere. Få demokratiske land har kommet seg helskinnet gjennom plutselig rikdom. Olje dyttet blant annet Venezuela og Nigeria i autoritær retning. Norge er unntaket, med sterk demokratisk kultur, høy tillit og forankring i verdens rikeste kontinent. Guyana er en ung og sårbar nasjon og et særtilfelle i en fattig region.

Alis plan er å gjøre Guyana til et annet umnntak: et av få land som overlever og blomstrer med oljerikdom. Borgerne skal nyte godt av oljen, men bruke pengene i andre sektorer – og dermed unngå hollandsk syke. Foreløpig blir mange av menneskene Ali vil løfte hengende etter. Håpet hans er at mange nok blir med videre, slik at landet når målene han har satt.

Walterine McLeod, rektoren, lever akkurat på denne terskelen. Hun har det fortsatt greit – men ikke bedre. Og selv om alt peker mot en lysere framtid – nye veier, flere jobber og skatteinntekter som skyter i været – er situasjonen hennes utrygg. Burde ikke rikdom gi trygghet?

– Jeg har lært meg å ikke bekymre meg for morgendagen, sier McLeod når vi møter henne igjen.

– Den kommer med sine egne velsignelser, og sine egne prøvelser.

En skoleklasse sitter i rommet ved siden av kontoret hennes i «Patriotic Corner». Guyanas flagg henger på veggen ved siden av dyretegninger. Gjemt mellom bilder av traktorer og sukkerrør henger en tegning av en oljerigg.