Fra heks til helt

– Jeg har akkurat blitt tatt bilder av til en veldig spennende sak, utbasunerer Norges mest kjente Midtøsten-historiker, Hilde Henriksen Waage. 

– Om hva da, og for hvem for så vidt?

– Det kan jeg ikke si til deg. Selv om jeg har veldig lyst, sier Waage, som synlig er begeistret over denne hemmeligheten hun bærer på. 

Men tiden er ikke inne denne torsdagen da Panorama Nyheter besøker henne hjemme på Bærums Verk der hun bor det meste av året, bortsett fra om vinteren da hun bor på Gran Canaria.

– Alt jeg kan si er: følg med på mandag. Da vil dere få vite alt. 

– Jeg blir gal

Inne i stua surrer NRK Nyheter med reportasje fra Beirut i Libanon. Det har falt bomber tidligere på dagen, og Yama Wolasmal jakter menneskene i ruinene. 

Waage har riktig nok akkurat kommet hjem, men hun kan ikke vente ett sekund med å oppdatere seg på konflikten i det området hun har forsket på og diskutert i over 40 år. 

– Jeg blir gal, roper Waage til skjermen.

Før hun snur seg og sier rolig:

– Jeg blir ikke det. Men det er mye som skjer nå. 

Konflikten i Midtøsten kombineres med en notatbok full av avtaler og full stilling med masterstudenter som skal veiledes. 

— Ja, jeg får med meg det som skjer i Midtøsten. Jeg leser særlig Haaretz, New York Times og ser Dagsrevyen. 

Siden Waage begynte som Midtøsten-historiker med hovedoppgaven i 1987 om Norges forhold til Palestina, har måten man deler informasjon og rapporterer om hendelser endret seg markant. 

Men Waage orienterer seg om Midtøsten, akkurat som før.

– Men jeg orker ikke sosiale medier. Det er en egen gate. Jeg orker ikke lese kommentarfelt om meg selv. Det er fremdeles voldsomt.

Hun har en intens tilstedeværelse og virker fullstendig uanfektet av å slippe to fremmede journalister inn i hjemmet. Det er langt fra første gang – men mest av alt fordi Waage har mye på hjertet. Og det skal ut.

– Faren i bakhodet

Det er visstnok tidligere journalist i TV 2, Fredrik Græsvik, som har sagt det best. Waage har gått fra å være heks til å bli helt. 

Ifølge henne selv startet transformasjonen da Norges Palestina-engasjement tok av etter 7. oktober 2023. 

Og når Epstein-avsløringene kom i vinter, var det noe som endret seg.

Waages forskning på Norges fredsarbeid ble trukket fram, særlig hennes påstander om at innsatsen var langt mindre eventyrlig enn mange hadde forestilt seg

Hun håper nå at UD-granskningen og all oppmerksomheten som fulgte vil gjøre det lettere for historikere og forskere å jobbe med sensitiv informasjon fremover. 

Selv om det er politisk brennbart. 

– En historiker må aldri presses til å skrive politisk korrekte rapporter. Det er et potensielt stort problem for oppdragsforskningen, og institusjonene vet det.

Akademisk frihet – retten til å publisere forskningsfunn som står på egne bein – er helt avgjørende.

– Og i dag, i en verden preget av fake news, er grundige historiske analyser viktigere enn noen gang. De må bygge på solid dokumentasjon som kan etterprøves. 

Når man har gjort det, må man som forsker tørre å stå i stormen. Du kan ikke flykte fra formidlingsansvaret, mener Waage.

– Jeg har aldri ønsket å skape bråk, men jeg hører alltid faren min i bakhodet. Han pleide å si: «La hundene bjeffe – gå du din egen vei.» Han sa det mens han dunket fingeren i bordet. Det sitter i meg.

– Firkantet i hodet

Faren hadde leveregler som Waage i stor grad følger:

Vær aldri et ekko av andre. Vær aldri en kameleon. Stå for det du sier og mener. 

– I 1963 begynte han på Statens lærerhøgskole i husstell på Stabekk – han ville være en mannlig rollemodell. Det var ganske spesielt. Han underviste i engelsk, filosofihistorie og husstell. 

– Jeg har ikke med meg noen radikal opprørsballast, men jeg har med meg hans klare beskjed: Du må stå for det du mener. Og hvis du tar feil, må du innrømme det.

Faren døde relativt ung, i 1998, etter mange år med sykdom. 

– De trodde han hadde astma, men det viste seg å være en alvorlig immunsviktsykdom som jeg har arvet.

Det har stått om Waage sin helse i flere portrettintervjuer før. Denne gangen ønsker hun å være kort:

– Jeg har ingen problemer med å snakke om mine sykdommer, men jeg ønsker ikke at fokuset skal være på helsen min.

Men det får en likevel til å lure hvordan Waage klarer å være så aktiv:

– Jeg har en utrolig indre ro. Jeg blir ikke stresset, verken av Epstein, krigene i Midtøsten eller hvem det måtte være. Mannen min sier at jeg vekker hele huset med vekkerklokker før jeg skal ta et fly til Midtøsten eller skal grytidlig opp på God Morgen Norge – men selv sover jeg som en stein.

– Jeg virker engasjert og intens, men når jeg først slapper av, så gjør jeg det skikkelig: Pepsi Max, smågodt, spansk rødvin, hytta, krimserier, hagearbeid. 

– Har du aldri vært overarbeidet?

– Nei. Jeg er helt firkantet i hodet, null impulsiv, ekstremt strukturert. Jeg kunne vært i Forsvaret. 

Hvis hun er alvorlig syk, så er hun syk – men når hun er frisk, har hun masse energi, pågangsmot og optimisme.

– Selv om jeg jobber med mørke temaer. Jeg liker jobben min og mener den er viktig.

Du har en venn

“Hey, ain't it good to know that you've got a friend? When people can be so cold. They'll hurt you and desert you”

Strofen kommer fra yndlingslåta til Waage, You've Got a Friend, versjonen av James Taylor (det er viktig).

Når vi dykker ned i Waages fortid, fungerer denne setningen som en perfekt essensformulering.

– Den yngre generasjonen aner ikke hvor mye drama jeg har laget rundt Oslo-prosessen da. Da kunne jeg ikke gå på gata, omtrent, for da ble jeg kjent igjen hele tida.

– Den behandlingen jeg da fikk av statsminister, utenriksminister, regjering, Arbeiderpartiet, den var så stygg at det hadde jeg ikke forestilt meg i det hele tatt.

Det hun heller ikke kunne forestille seg var hvordan norske medier, i hvert fall delvis i følge henne, var villige til å underkaste seg makta.

– Jeg vet fremdeles hvilke redaksjoner, hvor jeg nå får lov til å prate, hvor jeg før aldri fikk lov til å komme. Jeg hadde en hel liste.

– Finnes den lista fortsatt i dag?

– Ja, i hodet mitt, ja.

Hun betrygger Panoramas utsendte om at det har skjedd en stor endring. Yngre journalister har ikke den bagasjen, og de har også et helt annet forhold til henne. 

Fremdeles så diskuterer vi aldri, mener Waage, hvordan journalister er avhengige av å få lov til å intervjue for eksempel statsministeren eller utenriksministeren.

Hun mener at flere av dem skal ha sagt bedt redaksjonene velge mellom henne eller dem:

– Og velger dere henne, så får dere ikke snakke med meg, sier hun om beskjeden de skal ha fått.

Konflikt med ministeren

– Det som er verre er at Jonas Gahr Støre fremdeles ikke snakker sant, sier hun.

Hun viser til dokumentasjon fra 2006: Da var Støre utenriksminister, og han stoppet hele granskingen av de forsvunne Oslo-prosessdokumentene.

Waage oppdaget i forbindelse med et oppdrag for UD at alle dokumentene var borte.

– Ikke ett papir. Og dette skulle være en hel Oslo-prosess.

Hun varslet UD, som sammen med den norske riksarkivaren besluttet å undersøke hvor dokumentene hadde blitt av. Waage visste at de måtte eksistere, fordi de var omtalt i israelske kilder.

Men Terje Rød-Larsen og Mona Juul hevdet først at de ikke husket noe. Deretter sa Juul at hun kun hadde private papirer. Rød-Larsen gikk lenger: Han skrev til riksarkivaren at han hadde et stort privat arkiv som han ikke ville gi til norske myndigheter, men donere til et utenlandsk institutt.

Det var da Støre – via sin pressetalsperson Anne Lene Dale Sandsten – uttalte i mediene at UD ikke manglet noen dokumenter. Granskningen ble dermed stoppet.

I 2012 manglet Støre fremdeles ingen dokumenter. I 2022 fant Waage to av de hemmelige dokumentene i det israelske statsarkivet. Saken ble tatt opp igjen med Støre i januar 2025, men han ga ingen kommentar og ville ikke gjøre noe.

Senere fant Økokrim en kasse med hemmelig materiale i kjellerboden til ekteparet Rød-Larsen/Juul. Da sa Støre at uttalelsen fra 2006 «må stå for Sandstens regning», og at han alltid hadde ment at dokumentene skulle tilbakeføres til UD og Riksarkivet. 

Sandsten avviste at dette var hennes ord, men at uttalelsen fra 2006 selvsagt var klarert med utenriksministeren.

Saken fortsatte å rulle. I februar i år uttalte Støre til Dagbladet at Waage ikke hadde dekning for påstandene sine.

– Som professor i historie liker jeg svært dårlig at Norges statsminister sier at jeg ikke har dekning for det jeg sier. Eller at Rød-Larsen hevder at jeg skriver norsk historie etter eget forgodtbefinnende. Men nå får vi se hva granskingskommisjonen kommer fram til.

– Det var reelle styrker

Mens kommisjonen skal grave frem sannheten, spør vi historikeren Waage om hun nok en gang vil snakke om Oslo-prosessen og hva slags fredsnasjons-krefter Norge egentlig har.

– Jeg mener egentlig at de opprinnelige intensjonene var ganske tydelige. Oslo-prosessen åpnet i praksis døren for hele den moderne fredsmeglingsindustrien.

Hun forteller at prosessen ble selve diamanten og alt annet senere har blitt målt mot den.

– Den lærte oss – noe jeg gjerne vil diskutere – at Norge faktisk hadde noen betydelige fortrinn. Ikke symbolske, men reelle. 

Hun ramser opp, som om vi plutselig satt, som mange andre, i en forelesningssal og noterte.

Norge er et lite land med store økonomiske ressurser. Landet ligger litt for seg selv i utkanten av Europa. Landet har ingen kolonihistorie som skaper mistillit. Det står utenfor EU. 

– Alt dette gjorde at mange krigførende parter utviklet en tillit til Norge. Og vi fremsto som et land uten åpenbare egeninteresser. 

Målet med Oslo-prosessen var å få partene bort fra rampelyset, få dem til å snakke konkret om hva som faktisk var mulig å enes om, og deretter si til amerikanerne: «Nå kan dere ta over igjen.»

– Alt dette fungerte godt. Helt til de norske aktørene, slik jeg ser det, begynte å bli litt for høye på seg selv – det jeg kaller å drikke for mye Møllers tran. 

I den første fasen skal de ha gjort en god jobb som tilretteleggere: de organiserte møtene, brukte penger på logistikken, fløy folk inn, og Terje Rød-Larsen klarte å overtale alle til å delta.

– Det var reelle styrker. Hadde de holdt seg til den rollen, kunne det ha sett annerledes ut.

Når hun sier «for mye Møllers tran», mener hun at de norske fredsmeklerne ble for opptatt av at Norge skulle spille en viktig rolle. Og for å få rollen, aksepterte de alle kravene Israel stilte. 

– Forskningen viser det samme: i asymmetriske forhandlinger, der én part er sterk og den andre svak, er det den sterke parten som setter premissene.

Etterpå ble Norge kjent som en meklerstat og har nå meklet i rundt 40 konflikter. Waage er nådeløs når det kommer til vurderingen av denne innsatsen.

– Har vi noen gang faktisk meklet fram fred? Jeg kjenner ikke alle konfliktene i detalj, men jeg kan ikke komme på ett eneste tilfelle der norsk innsats har ført til varig fred. 

Derimot finnes det mange eksempler på konflikter som har blitt verre, forteller hun. Ikke nødvendigvis på grunn av Norge, men fordi konfliktene i seg selv er ekstremt komplekse.

 Waage nevner Israel–Palestina, Sri Lanka og Sudan.

– Det er dette jeg i 30 år har forsøkt å diskutere med UD: hva Norges rolle egentlig bør være i slike situasjoner, og hva vi kan lære av det. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være politisk kontroversielt.

– Hva kunne vi gjort? 

– I Oslo-prosessen mener jeg at Norge burde ha holdt seg til fase én: tilretteleggingen. Få partene hit, gi dem arbeidsro, server vafler, la dem gå turer i Sarpsborg – og hjelpe dem med å formulere et utkast til en prinsipperklæring og en mulig vei videre. 

Deretter burde Norge ha sagt til Israel: «Dette er et utgangspunkt amerikanerne kan jobbe videre med.» 

– Og så burde vi trukket oss ut.

Farrisflaske i skallen?

Dette mener Waage har vært Norges bidrag til at regionen fortsatt befinner seg i konflikt, krig og det som verre er. 

I fagfeltet til Waage har nemlig alt gått i gal retning. Alt har blitt verre. 

Påvirker det henne personlig?

– Ja, men ikke på den måten folk kanskje tror.

Hun må regne seg fram litt, men hun er altså 66 år nå, og når hun ser tilbake, har livet hennes bestått av familie og dette arbeidet. Det er kun det som har fått plass. 

– I dag mener jeg sterkere enn noen gang at historisk forskning, formidling og kunnskap er helt avgjørende.

På alle foredrag hun holder, spør folk: «Hva kan vi gjøre? Skal vi demonstrere? Boikotte?» Alle vil ha en konkret oppfordring. Waages forslag er:

– Ikke fordi jeg er Jo Nesbø – men: kjøp historiebøkene mine. Spillet om Syria og konflikt- og stormaktspolitikk i Midtøsten. For å forstå hvorfor situasjonen er som den er. Med mer kunnskap kan vi bruke demokratiet vårt til å påvirke.

Hun tror ikke det er tilfeldig at Espen Barth Eide anerkjente Palestina som stat i mai 2024. Det skjedde i en situasjon med enorm opinionsendring i Norge og et sterkt press på regjeringen. 

– Folk vil bort fra den linjen som i tre tiår har vært preget av hensyn til Norges rolle og et svært forsiktig forhold til Israel.

– Du spør hvordan jeg har blitt mottatt som historiker. Jeg opplever at det har endret seg. Nå blir jeg nesten helteforklart, noe som føles merkelig. Men stort sett har rollen min blitt respektert. 

Det sier hun nå. Men gjennom karrieren har hun blitt utsatt for trusler og hets i så stor grad at hun har måttet holde foredrag med politibeskyttelse. 

Noe Waage nå gjerne humoriserer over:

– En gang ble jeg forsøkt slått ned med en Farrisflaske av en kvinne i 50-årene på Pilestredet. 

Det var en glassflaske.

Hemmeligheten røpes

Vi går ned i kjelleren der Waage har kontoret sitt. Det er her hun befinner seg mesteparten av tiden, og derfor et viktig sted å dokumentere.

Til venstre hyller med krim, til høyre faglitteratur. Og en gåmaskin.

Det blir stille en periode mens fotografen knipser, og så bryter Waage tausheten:

– Forresten… jeg har blitt nevnt i Epstein-dokumentene, sier hun med et lurt smil.

– Hva? Nei, vær så snill…du òg?

– I dokumentene står det at Noam Chomsky – en av verdens mest kjente intellektuelle – og kona hans spiste middag hos Jeffrey Epstein. De var nære. 

Under middagen begynte samtalen å dreie inn på Oslo-prosessen. Da skal Epstein ha sagt: «La oss ringe Terje Rød-Larsen, dette interesserer ham.»

Dermed ringer de ham direkte fra bordet, og bestemmer seg for å invitere ham til neste middag.

Chomsky og hans kone, Epstein, en juridisk rådgiver fra Det hvite hus, og Rød-Larsen møttes deretter igjen.

I dokumentene står det bare et par linjer om dette møtet, men det skal fremgå at de diskuterer Chomskys artikkel om Oslo-prosessen – og en norsk forsker, Rød-Larsen, er svært kritisk til, altså, Waage.

– Jeg googler derfor: Har Chomsky virkelig skrevet en artikkel om meg og forskningen min? Og ja – jeg finner den. Den heter «The ‘Honest Broker’ is Crooked». Det er ganske oppsiktsvekkende. Og han har faktisk skrevet den.

De interesserte kan lese artikkelen her.

Opplysningen om at Waage er blitt nevnt i Epstein-dokumentene får en til å undre over hva denne hemmeligheten hun startet hele intervjuet med var. 

Helgen etter besøket med Waage, slippes nyheten om at hun har fått Fritt Ords pris for 2026.

Da Panorama forsøker å få egen kommentar fra Waage, er hun blitt for travel igjen. 

Men telefonen svarer hun på uansett:

– Altså, jeg skulle gjerne ha svart deg, men jeg får ikke tid før slutten av uka, svarer hun over telefon mens hun er på vei mellom foredrag et sted i Innlandet. 

Vi får anta at det i det minste oppleves godt.

Statsminister Jonas Gahr Støre er over flere dager gitt anledning til å svare på kritikken, men har ikke svart innen publisering av dette portrettintervjuet.