Nødhjelp eller utvikling? Ja takk, begge deler

Hvordan kan vi bruke bistandsmidlene mest effektivt? Det er et stadig tilbakevendende spørsmål.

Noen mener vi må prioritere humanitær nødhjelp der lidelsene er mest akutte og krisen pågående. Andre mener vi må legge mer ressurser i å bidra til langsiktig utvikling. Svaret er at vi må gjøre begge deler.

Langsiktig utviklingsbistand er nødvendig for å oppnå varig endring på viktige områder, som helse eller utdanning. Men dersom vi ikke trår til med humanitær innsats når krisen rammer brått, risikerer vi å frata et samfunn muligheten for å utvikle seg og at fremskritt reverseres.

Motstandskraft

Humanitær nødhjelp i kriser og langsiktig utviklingshjelp er to sider av samme sak, men har i praksis vært to separate verdener. Nå er tiden inne til å bygge bro mellom de to. Det er budskapet på en internasjonal konferanse i regi av Røde Kors i Oslo i dag, om fremtidens håndtering av katastrofer og kriser.

Svaret er det vi på engelsk kaller ”resilience”, som best kan oversettes med ”robusthet” eller ”motstandskraft”.

”Resilience” er ikke et nytt hjelpeprogram. Det er en ny måte å tenke på. Et konsept som kombinerer forebygging og beredskap før krisen, med humanitær innsats mens den pågår og hjelp til veien videre etterpå – slik at konsekvensene av en krise blir mindre og færre trenger hjelp. Slik at et samfunn kan reise seg igjen raskere.

Gjelder alle

Å gjøre et samfunn robust i møtet med utfordringer som klimaendringer, naturkatastrofer og konflikt, er like viktig overalt – enten vi snakker om Syria, Nepal og Vest-Afrika, eller Hellas, Norge og USA.

Vi vet at investeringen lønner seg – ikke bare i liv spart, men også i form av reduserte kostnader. Det kommer godt med i en tid da de humanitære behovene er langt større enn tilgjengelige ressurser.

• Les også saken: Småpenger til lokale hjelpere

Å være robust innebærer å være fleksibel, å kunne tilpasse seg endrede rammebetingelser. Det kan bety å utvikle avlinger som tåler flom og bygge boliger som tåler storm, slik at vi folk ikke sulter og eller må flykte etter en naturkatastrofe. Det kan bety å ha en plan for hvordan barn kan fortsette skolegangen når konflikten sprer seg til nye områder.

Møtes i Oslo

I dag samles Røde Kors-bevegelsen, FN, EU, frivillige organisasjoner, forskere og privat sektor i Oslo, for å diskutere hvordan motstandskraft kan bli noe mer enn et fjongt nytt bistandsbegrep, og skape en reell bro mellom nødhjelp og utvikling.

Konferansens deltakere vil bidra med viktige innspill til neste års humanitære toppmøte i Istanbul – World Humanitarian Summit – som skal stake ut kursen fremover for hele det humanitære samfunnet.

Innspillene er også viktige i opptakten til Klimatoppmøtet i Paris i desember, der verdenssamfunnet skal enes om en klimaavtale.

Sist, men ikke minst, vil innspillene være viktige når verdenssamfunnet skal implementere de 17 nye målene for bærekraftig utvikling frem mot 2030, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i september.

Behovet for og nytten av å bygge robuste samfunn går på tvers av alle agendaer.

Én milliard mennesker

Røde Kors-bevegelsen ønsker å ta en ledende rolle i dette arbeidet. Gjennom «One billion Coalition for Resilience» har bevegelsen satt seg som mål å hjelpe minst en milliard mennesker de neste ti årene – med å redusere risiko og gjøre dem sterkere i møtet med vår tids største utfordringer. Norges Røde Kors er stolt av å være en del av dette arbeidet.

Røde Kors og Røde Halvmåne har allerede et godt utgangspunkt, gjennom sin tilstedeværelse i 189 land. Men skal vi nå en milliard mennesker, må vi tenke nytt. Vi må inngå nye partnerskap og jobbe på tvers av sektorer – både lokalt og globalt.

Det humanitære samfunnet som helhet må bli mer villige til å deler ressurser og kompetanse, risiko og ansvar.

Forankres lokalt

Men arbeidet må til syvende og sist forankres nasjonalt og gjennomføres av lokale krefter.

Det er de nasjonale aktørene som er tilstede før krisen, som responderer først når krisen rammer og som blir igjen når krisen er over.

De har også et bedre utgangspunkt for å se lokale behov. De snakker språket, forstår kulturen, vet hvilke ressurser som er tilgjengelige og har folkets tillit. Noen ganger er de de eneste som har tilgang til mennesker i nød – slik som de lokale frivillige fra Røde Halvmåne i Syria.

Det internasjonale humanitære samfunnet må derfor i større grad inngå lokale partnerskap. Lokalsamfunnet må involveres i beslutningene og få mer direkte tilgang til finansiering.

Vi må nærme oss dette samarbeidet med ydmykhet i forhold til lokale ressurser, og sikre at lokalsamfunnet sitter i førersetet. Det humanitære samfunnet må også sikre langsiktighet – at partnerskapet er på plass i god tid før en krise oppstår, og overlever lenge etter at krisen er over.

En ny kurs

Vi vet at de humanitære behovene bare vil fortsette å øke i kjølvannet av konflikter, klimaendringer, urbanisering, befolkningsvekst, stor økonomisk ulikhet og knapphet på ressurser som mat, vann og energi.

Vi vet også at disse utfordringene vil sprenge den humanitære kapasiteten. Derfor må vi tenke nytt. Vi må, på alle nivåer, sikre at mennesker og samfunn blir sterkere i møtet med fremtidens utfordringer – slik at de fortsatt står oppreist og er klare til å gå videre når vinden løyer.