Humanitært arbeid og legitimitet

En kan imidlertid stille spørsmålstegn ved hva slike prinsipper er grunnet på. Skal slike organisasjoner ha en demokratisk, folkelig base? Er det tradisjon? Eller snakker vi her om en organisasjonsform som tjener formålet og som gir de gode resultatene. Det er uklart hva grunnlaget for vurderingen er.

De store norske humanitære organisasjonene er nesten alle karakterisert ved at de ønsker å bidra til å løse ulike oppgaver internasjonalt og nasjonalt. Oppgavene er ikke klassifisert etter type. Imidlertid er det definert hvem som skal hjelpes. Målgruppen er definert i brede kategorier som de mest sårbare eller barna.
Eller man skal drive diakonalt arbeid nasjonalt og internasjonalt. Noen ganger rettferdiggjør organisasjonen sitt virke ut fra internasjonale konvensjoner som de fire Genève konvensjonene om internasjonal humanitær rett eller FNs konvensjon om barns rettigheter.
I mange tilfeller har organisasjonene ulike punkter på dagsorden. De kan være operatører på kommersielle vilkår for myndigheter på en side. Samtidig kan de på den andre siden tale en interessegruppes sak mot de samme myndigheter. Tema er ofte samme utfordring som den de er operatør for å løse.
Disse organisasjonene er store konglomerater. De drives både kommersielt og ideelt. Det ideelle arbeidet foregår på ulike nivåer og på svært ulike arenaer. Styringsformen har sitt utspring i det ideelle aspektet ved organisasjonene. Samtidig tar den i første rekke hensyn til den ideelle virksomheten organisasjonen driver på grasrota i Norge. Er imidlertid dette en styringsform som egner seg for kommersiell virksomhet? Er det den beste styringsformen for internasjonal humanitær virksomhet?

For å besvare spørsmålet vil det være naturlig å analysere hva fordeler og ulemper med den ene eller den andre organisasjonsformen er. Men i stedet for å ville være med på en slik debatt, velger generalsekretærene igjen å følge Terje Tvedts karakteristikk fra Bistandsaktuelt 3/99 ved å være «talsmenn for Den Gode Hensikt som legger en tåke av godvilje over diskusjon og reell analyse...»
Stiftelsen som organiseringsform har klare fordeler på noen felter. Denne organisasjonsformen er godt egnet for å bygge opp kompetanse. Og kompetanse er viktig for å gi riktig hjelp - såvel kortsiktig nødhjelp som langsiktig bistand - på en effektiv og etisk måte. Uten kunnskap, erfaring og gode analyser evner organisasjonen verken å være en god operatør eller en relevant bidragsyter til debatt og politiske løsninger.
Det er på sin plass å stille spørsmål om hvorfor norske skattebetaleres bidrag til statskassa skal styres av tillitsvalgte i frivillige organisasjoner og forvaltes av amatører eller frivillige (jfr. Bistandsaktuelt 2/99). Nødlidende og verdens fattige har krav på profesjonell hjelp og støtte.
En stiftelse er også velegnet for å holde fokus på organisasjonens kjernevirksomhet. Det er ofte nødvendig å ta stilling til hvilke humanitære oppgaver organisasjonen har kompetanse på. Hvordan kan den bidra til løsning? Har den stor nok operativ kapasitet? Uten klare visjoner og god retning kan virksomheten bli mangslungen med konsekvenser for evne til å løse oppgaver og kvaliteten på utført arbeid.
Stiftelser er ikke organisasjoner «der et styre (...) i praksis kjører løpet» slik generalsekretæren i Norges Røde Kors synes å mene. Også i stiftelser finnes et klart skille mellom styre og ledelse. Det daglige arbeidet utføres av en profesjonell administrasjon innenfor rammer og fullmakter som styret har gitt. Styret på sin side tar stilling til overordnede spørsmål, ser etter at organisasjonen har forsvarlige rutiner og kontrollsystemer, samt at virksomheten foregår innefor definerte rammer for vedtatte formål. Det er ingen vesensforskjell mellom funksjonen til styret i en medlemsorganisasjon og en stiftelse, slik generalsekretæren i Norsk Folkehjelp hevder.

Organisasjoner styrt av medlemmer opererer i det daglige på samme måte som stiftelser. Medlemmene kommer sjelden sammen, og de griper ikke inn i organisasjonens drift. I det daglige arbeidet har i realiteten medlemmer kun to funksjoner. De legitimerer organisasjonens eksistens. Og de utgjør en masse av enkeltindivider som kan brukes som opinionsbærere for å gi generalsekretæren i organisasjonen legitimitet i offentlig debatt.
Stiftelser trenger ikke medlemmer for å utføre slike funksjoner. Stiftelser er opprettet for presise formål som ikke redefineres ut fra gitte situasjoner. De får legitimitet og tyngde gjennom hvor godt de utfører oppgavene de har påtatt seg.
Polemikken rundt stiftelsenes rett til å bedrive humanitært arbeid, og ønskeligheten av at de gjør det, bunner etter vår vurdering kun i et ønske om å ta for seg av den offentlige nød- og bistandskaka. Debatten blir derfor, som Terje Tvedt sier, «hverken en tragedie eller en farse, men bare kjedelig» og, etter vårt syn, uredelig.

Sandro Parmeggiani er daglig leder i PLAN Norge.