Hvem tar ansvar for kvinners rettigheter?

I løpet av 90-tallet ble det også vanskelig å finne resultater. Det fantes ikke lenger noen klare mål og strategier for implementering av Utenriksdepartementets: «Strategi for kvinner og likestilling i utviklingssamarbeidet 1997-2005». En omfattende evaluering av denne strategien ble gjennomført i 2005. Rapporten er interessant lesning for alle som er opptatt av å vite i hvilken grad norsk bistand har bidratt til å fremme likestilling. Synteserapporten kalt «Erfaringer fra evalueringer av kvinne- og likestillingsrettet bistand» i 2006 har konkludert med at bistanden har feilet i forhold til å fremme likestilling. Mange tiltak som var utviklet på 90-tallet, nærmest forduftet. Eksempelvis kjønnsspesifisert statistikk, spesifikke indikatorer og metodeverktøy. Svært få ressurser gikk til systematisk å fremme kvinners rettigheter. Kunnskap, metoder og strategier ble nedprioritert, og resultatene uteble. En jevn strøm av tilsvarende rapporter fra en rekke land har kommet de siste årene. UD/Norad er i godt selskap med blant andre UK/DFID, Nederland, EU-Kommisjonen, ILO, OECD/DAC, Sida, UNDP og Verdensbanken.

ØKONOMISK STØTTE TIL organisasjoner som arbeider for kvinners rettigheter er svært liten, og mye mindre enn støtten til andre sosiale bevegelser, viser en ny rapport fra AWID (The Association for Women's Rights in Development, (w). Undertegnede deltok nylig på en konferanse i Amsterdam, støttet av nederlandsk UD. Her ble rapporten «Where is the Money for Women's Rights?» lagt fram. Den viser at av vel 1000 kvinneorganisasjoner verden over har 1/3 fått færre ressurser enn for fem år siden. For 16 prosent av organisasjonene har bevilgningene stått stille. Økningen for de andre var liten og ikke justert i forhold til inflasjon. Det er særlig de mellomstore organisasjonene som kjemper for å overleve. De har gjennomgående svært lave budsjetter å operere innenfor. Bare omlag 1/3 hadde mottatt statlige midler (ODA), og bare 6 prosent av totale ODA-midler går til likestilling. Rapporten påpeker imidlertid problemer med å etterspore nøyaktige data siden systemene for å finne ut om dette er for dårlige.
Konferansen forsøkte å finne svar på årsakene til at den såkalte «gender mainstreaming-strategien» - det vil si integrering av kjønnsperspektivet på alle områder og sektorer, ikke fungerte. Hvordan ble støtten til kvinneorganisasjoner mindre? Hvorfor ble selve politikkområdet - likestilling mellom kjønnene - upolitisk?
Det holder ikke med velvillig retorikk. Dette er ansvarsfraskrivelse av myndigheter, offentlige givere, så vel som frivillige organisasjoner. Å la være å gi aktivt økonomisk og politisk støtte til organisasjoner og kampanjer som fremmer kvinners rett til deltakelse og tilgang til økonomiske og andre ressurser, får konsekvenser. Uten kunnskap, kompetanse og målrettet arbeid kan ikke «gender mainstreaming-metoden» lykkes. Noen mener at det er selve metoden som er feil. Den er blitt et teknisk verktøy, istedenfor en metode for å fremme kvinners rettigheter gjennom større muligheter for kontroll over eget liv («empowerment»). Andre mener at metoden aldri egentlig ble tatt i bruk, i alle fall ikke slik som den var tenkt - som en tosidig strategi for både å integrere kjønnsdimensjonen på alle områder og for å fremme kvinners rettigheter.

REGJERINGEN HAR i Soria Moria-erklæringen valgt å fremme kvinners rettigheter som ett av fire priorterte områder. I 2006 kom den med en forpliktende «Handlingsplan for gjennomføring av FN`s Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) - om kvinner, fred og sikkerhet».
Statsbudsjettet 2007 (St.prp. nr. 1) har for første gang gjennomført en kjønnsanalyse av viktige politikkområder. Det kom med nye føringer på likestilling i bistanden og en ny budsjettpost (kap.168 Post 70 - 200 millioner kroner). I tillegg kom spesifiserte prioriteringer innenfor flere andre budsjettposter.
Dette er svært oppløftende og viser klart at UD har tatt et ansvar som vi fra organisasjonene lenge har etterlyst. Det er imidlertid uklart om de frivillige organisasjonene vil kunne dra nytte av disse ressursene til prosjekter med sine samarbeidspartnere. Det er også opprettet en budsjettpost kap.160 post 70 på ti millioner kroner som «øremerkes midler til det sivile samfunn og norske organisasjoners arbeid med kvinne- og likestillingsrettete tiltak» (s.234). Ti millioner kroner er likevel bare småpenger, fordelt på mange organisasjoner. Som representanter for noen av dem synes vi dette ikke helt samsvarer med målet om en virkelig satsing. Organisasjonene representerer kompetanse, nettverk og erfaring med arbeid for likestilling. De er også direkte kanal til det sivilsamfunnet der kvinner oftest er organisert.
Den kommende nye «Regjeringens handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet», som skal lanseres i mars, kan bli et redskap for å fremme likestilling som et viktig politikkområde. Forhåpentligvis vil den markere en ny kurs og reell innsats for å fremme kvinners rettigheter. Vi har store forventninger til at dette bygges på tidligere erfaringer og nye fakta, som ovenfor nevnte rapport. Da vil det kunne dokumenteres som resultater innenfor norsk utviklingssamarbeid.

KAMPEN FOR KVINNERS rettigheter oppnås ikke med tekniske metoder, men med politiske. Det handler om politisk ansvar og vilje, kompetanse og penger. Fattigdomsbekjempelse er målet for norsk bistand. Det er et anerkjent fakta at økt kontroll over eget liv for jenter og kvinner har beviselige utviklingseffekter på flere andre områder enn helse og utdanning. Det store flertallet av de fattige - ikke minst de fattigste - er kvinner. Med et rettighetsbasert fokus er dette de viktigste rettighetshavere. Vi må erkjenne at det dreier seg om makt og tørre å utfordre makthavere, inkludert oss selv som ansvarsbærere, Det gjelder både de som er innenfor myndighetsapparatet så vel som i organisasjonene. Ansvaret hviler ikke bare på kvinneaktivister alene. Utfordringene framover blir å se at også menn, ikke minst mannlige ledere, tør og vil ta dette ansvaret og gjøre ord til handling, i både budsjett og taler. Da kan vi få både bedre, mer effektiv, og mer rettferdig bistand.

NYLIG OPPNEVNTE REGJERINGEN et utvalg for å utrede en mer samstemt politikk for å bekjempe fattigdom i utviklingsland. I mandatet heter det at en skal analysere hvordan norsk politikk påvirker utviklingslandenes muligheter for økonomisk og sosial vekst. Hva vil ha størst praktisk og prinsipiell betydning for å bekjempe fattigdom? I lista over temaer som anses som relevante er det meste med fra Soria Moria-erklæringen, men arbeid for å fremme kvinners rettigheter og likestilling er fullstendig utelatt!
Vi ønsker herved å spørre utviklingsminister Erik Solheim: Hvordan dette henger sammen med Regjeringens politiske prioriteringer?
Utvalget ønsker å skaffe seg kunnskap for å forstå sammenhenger og se konsekvenser av norsk politikk. Vi mener det for lengst er dokumentert hvorfor det er helt avgjørende at fattige kvinner får økt tilgang til og kontroll over ressurser. Det gjelder ikke minst økonomiske ressurser slik at de selv får bestemme over sine liv. Dette er en avgjørende betingelse for fattigdomsbekjempelse. Det vil ha like store konsekvenser som norsk og internasjonal handels-, finans-, nærings-, miljø-, energi- og ressurspolitikk. Herved utfordres Utvalget til å anvende ny viten og kompetanse som finnes på kjønn og utvikling. Kjønnsperspektivet må anvendes på alle politikkområdene utvalget skal ta for seg. Vi vet i dag at det vil ha stor praktisk og prinsipiell betydning for reell fattigdomsbekjempelse!

Christine Wiik er rådgiver i FOKUS,
Heidi Holt Zachariassen er fagrådgiver i Bistandsnemnda og
Thora Holter er rådgiver på kjønn og utvikling i Kirkens Nødhjelp.