I Kong Leopolds tjeneste

Kong Leopolds inntreden i Kongo førte til en av de største massakrer i menneskehetens historie. Millioner ble meid ned mens europeerne jaktet på gummi, elfenben og andre skatter de kunne oppdrive langs Kongo-floden. Hender ble kuttet av ofrene som «krigsmedaljer». Kvinner ble voldtatt og landsbyer utradert. Flere av Kongens soldater og andre som hadde meldt seg i hans tjeneste ble igjen i den afrikanske jord - dukket under av tropiske sykdommer og andre ulykker. Kong Leopold selv satte aldri foten i Kongo, men satt i Belgia og tok i mot rikdommene fra det afrikanske hjertet.
Dette er den ytre rammen omkring Kirsti Bloms roman «Kitten». Kitten er kjælenavnet på en ung mann som så vidt har passert 20 år da han verver seg til Kong Leopolds kolonihær og legger ut på den lange reisen til Kongo. Han drar uten forvarsel, men prøver å overbevise seg selv om at hans edle oppgave er å skape en framtid for kjæresten Siss og seg selv. I det ukjente Kongo skal han klare å legge seg opp nok penger til å gjøre seg fortjent til den elskedes hånd og gi dem en framtid.
Nå var det nok en god porsjon eventyrlyst som drev unge Kitten til det innerste av Afrika. Med kommandoen over 200 soldater rydder han seg vei langs floden, passerer flere landsbyer, mottar avhugde hender, samtaler med høvdingene og innvilger seg atskillige hyrdestunder med stedets damer. Han kjemper seg gjennom et dampende landskap - frodig og skremmende på samme tid. Feberen - som tok knekken på så mange - rammer også Kitten gang på gang. Malariaen og andre tropesykdommer setter seg fast i den unge kroppen, men han «står den av» - flere ganger.
Gradvis blir den unge mannen knyttet til de afrikanske luktene, lydene, folket. Han bygger seg et sted som han begynner å se på som hjemme. De alltid like hengivende brevene fra kjæresten og uroen i foreldrenes ord er kjærkomne livstegn fra den verden han forlot. Likevel ligger det noe selvdestruktivt i Kittens alkoholforbruk, behandling av kvinner og alle sykdommene som får ham til «å pisse svart». Men tross blodslit og sykdom begynner vi å lure på om Kitten noensinne helt vil klare å forlate Kongo. Kanskje er de kjære best og mest elsket på avstand.
Jeg antar at Kirsti Bloms bok bygger på dagboksnotater og brev. Framstillingen er så levende at vi har følelsen av å følge Kitten skritt for skritt. Vi kjenner blodsmaken i munnen og sinne overfor hans kvinnehistorier - en mann i kategorien undertrykkere. Forfatteren har brukt et grep der hun ikke lar etterpåklokskapen og det politisk korrekte gripe inn i den opplevelsen og de kunnskapene og holdningene en ung norsk mann hadde om et ukjent kontinent i begynnelsen av 1900-tallet. Det gir et interessant bilde av det som drev de unge menn ut, og det som formet dem der ute.
Kirsti Blom har bidratt til et stykke kolonihistorie ved å se den gjennom en ung nordmanns øyne. Vi blir minnet på at vi var med - vi også.