Internasjonalt nærvær uønsket

- Internasjonale hjelpearbeidere blir i stor grad oppfattet som potensielle fiender av regimet i Bagdad, sier Trude Falch, rådgiver i Norsk Folkehjelp.
I 1996 kom det klart til uttrykk, da Saddam erklærte at befolkningen i nord skulle få amnesti, dersom Bagdad gjenvant kontrollen over området. Unntaket var imidlertid opposisjonelle journalister, opprørere og lokale personer som hadde jobbet i internasjonale bistandsorganisasjoner.
- Ved å begrense det internasjonale nærværet, begrenses også påvirkningene utenfra. I Irak er e-postlinjer som yahoo og hotmail blokkert for befolkningen. I Kurdistan derimot er det frie, åpne linjer og tilgang til satellittkanaler, sier Trude Falch.
Det er i dag for øvrig ikke mer enn et titalls internasjonale organisasjoner igjen av flere hundre som strømmet til Kurdistan etter Golfkrigen. I det øvrige Irak jobber det åtte internasjonale hjelpeorganisasjoner. I motsetning til hjelpearbeiderne i nord, som blir ønsket velkommen av kurdiske lokalmyndigheter, sliter organisasjonene som er etablert i sør med ulike restriksjoner, begrenset bevegelsesfrihet og kontinuerlig overvåking.
Inntrykket av at Irak ikke vil ha hjelpeorganisasjoner inn i landet får vi delvis bekreftet på sentralt hold. På direkte spørsmål om Irak trenger internasjonal bistand, viser direktør i informasjonsdepartementet, Aodi Al-Taie, til forholdene i 1990, da UNICEF ville starte et hjelpeprogram og fant ut at det ikke var nødvendig.
- I utgangspunktet er Irak et rikt land, vi trenger ikke almisser. Den eneste bistanden vi trenger, er oppheving av sanksjonene, sier han.