Aukrust har pekt ut retningen. Nå må den synes i budsjettet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Barn utgjør en stor del av verdens ekstremt fattige, og FN anslår at nesten 1,5 milliarder barn lever helt uten noen form for sosial beskyttelse.

Som Langsikt tidligere har påpekt i Panorama, har utviklingsminister Åsmund Aukrust allerede virkemidlene som skal til for å nå de fattigste – om han prioriterer hardere.

Bare om han klarer det, blir regjeringas bistandsreform et reelt vendepunkt.

Vi er veldig spente på om utviklingsministeren følger opp signalene om å løfte ulikhet som en føring i utviklingspolitikken i neste års statsbudsjett.

Barnetrygd og andre kontantytelser

Norge vil øke støtten til IDA, Verdensbankens fond for de fattigste landene, noe vi synes er svært positivt.

For familier som allerede lever på et minimum, vil sykdom, tørke, konflikt eller tap av inntekt skyve dem enda dypere inn i fattigdom – med alvorlige konsekvenser for barn.

Derfor er signalet om styrking av IDA positivt, men vi mener en enda mer målrettet bruk av støtten til sikkerhetsnett som kommer barn til gode, vil bidra til en utjevnende utviklingspolitikk.

Dette må bli synlig når statsbudsjettet legges frem i oktober. Norge bør bruke sin finansiering og innflytelse i Verdensbanken langt mer strategisk til å bistå myndigheter med å bygge nasjonale sosiale sikkerhetsnett. Her har Norge gode erfaringer med blant annet barnetrygd.

Barnerelaterte kontantytelser til de fattigste familiene er ikke et alternativ til jobbskaping. De er en investering i at familier kan stå imot økonomiske sjokk, investere i barna sine og over tid komme seg ut av fattigdom.

Sprikende satsing

Samtidig må regjeringas «Prosjekt Vendepunkt» gjøre noe med fragmenteringen i norsk bistand.

Norge bør i større grad se investeringene gjennom Verdensbanken, sivilsamfunnsstøtten og andre norske innsatser i sammenheng.

Investering i IDA gjennom Verdensbanken kan bidra til å styrke nasjonale systemer for sosial beskyttelse. Samtidig kan sivilsamfunnsstøtte bidra til å forsterke den samme utviklingen, ikke etablere parallelle strukturer. 

Her har lokale aktører en helt sentral rolle. De skal ikke bare være underleverandører av tjenester finansiert fra Norge. Et sterkt lokalt sivilsamfunn skal representere dem som ellers ikke blir hørt, følge med på om sikkerhetsnett og offentlige tjenester faktisk når de fattigste, og holde egne myndigheter ansvarlige. Slik kan bistanden samtidig bidra til sterkere, mer demokratiske og transparente institusjoner.

Oppfordringen vår til Aukrust er derfor tydelig: La statsbudsjettet i oktober vise retningen for hvor stortingsmeldinga er på vei. Prioriter de fattigste gjennom økt satsing på IDA og sosiale sikkerhetsnett for de fattigste familiene. Gi mer direkte støtte til lokale aktører, og sterkere koordinering av en samlet norsk innsats.

Det er ingen grunn til å vente når verktøyene allerede står klare til å tas i bruk.