Afghanistankomiteen tar feil om Afghanistan

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jeg reagerer sterkt på Afghanistankomiteens kronikk «Hva om Taliban har kommet for å bli?» i Morgenbladet.

Da jeg leste kronikken, følte jeg tristhet og håpløshet samtidig. At Taliban kontrollerer Afghanistan i dag, betyr ikke at Taliban er Afghanistans eneste mulige fremtid eller eneste alternativ.

Taliban er heller ikke en naturkraft vi bare må akseptere som permanent.

Jeg har fulgt Afghanistankomiteens (NAC) arbeid og offentlige kommunikasjon i rundt fem år. Det er derfor ikke første gang jeg reagerer på ordbruken og perspektivene som brukes i debatten om Afghanistan.

Over tid har jeg sett formuleringer som «dialog med Taliban er løsningen», «vi ser ikke andre alternativer» og «vi ser ikke andre løsninger enn Taliban».

Når dette nå følges opp med spørsmålet: «Hva om Taliban har kommet for å bli?» mener jeg det er legitimt å spørre hvilken virkelighetsforståelse som formidles til offentligheten.

Afghanistan er mer enn Taliban

Kvinner og jenter har mistet grunnleggende rettigheter, blant annet retten til utdanning, arbeid og bevegelsesfrihet. Dagens situasjon i Afghanistan handler dessuten ikke bare om kvinner og jenter.

Sivilsamfunnet og ytringsfriheten er også sterkt begrenset, og ulike etniske grupper er fratatt muligheten til å delta politisk og påvirke landets fremtid.

Jeg mener det derfor er avgjørende å skille mellom humanitært arbeid og politisk normalisering av det kvinnefiendtlige regimet.

Spørsmålet er ikke om afghanere trenger hjelp. Det gjør de. Spørsmålet er hvordan hjelpen gis, hvem den styrker og om den faktisk bidrar til å endre situasjonen – eller om den i praksis bidrar til å holde Talibans hjul i gang.

Jeg har over tid sett flere eksempler på hvordan bistandsprosjekter kan bidra til å opprettholde strukturer i dagens system, uten at det nødvendigvis har ført til reelle forbedringer for kvinner og jenter.

Å hjelpe et begrenset antall kvinner med å dyrke jorda eller sy klær kan være verdifullt for dem som får hjelpen. Men slike tiltak kan ikke erstatte kvinners og jenters grunnleggende rett til utdanning og arbeid.

Bistandens politiske konsekvenser

Det er her Afghanistankomiteens forslag om å åpne for utviklingsbistand reiser et vanskelig politisk spørsmål.

Afghanistankomiteen argumenterer for at den diplomatiske isolasjonen ikke har ført til bedre vilkår for kvinner og jenter, og mener derfor at det bør åpnes for utviklingsbistand.

Dersom det åpnes for mer utviklingsbistand, vil det innebære mer samarbeid med Taliban, som igjen kan bidra til å normalisere og legitimere Taliban.

Og dersom internasjonale midler i større grad bidrar til å finansiere og opprettholde tjenester Taliban kontrollerer, må vi stille et grunnleggende spørsmål: Hvilket økonomisk og politisk press skal da få Taliban til å endre sin politikk overfor kvinner og jenter?

At isolasjon ikke har gitt de resultatene vi ønsker, betyr ikke automatisk at mer samarbeid vil gjøre det. Hvis Taliban får større økonomisk og institusjonelt handlingsrom, risikerer vi å styrke systemet uten å oppnå reelle forbedringer i menneskerettighetssituasjonen.

Jeg har selv vokst opp i Afghanistan. Jeg har derfor ikke bare et teoretisk forhold til landet. Jeg er fortsatt i kontakt med kvinner og jenter der, har intervjuet flere kvinner og jenter før og etter 2021 og følger hvordan de lever under dagens regime. Jeg ser hvordan stadig flere begrensninger har alvorlige konsekvenser for livene deres.

Afghanistan trenger en annen fremtid

Norske organisasjoner og myndigheter bør derfor være varsomme med en språkbruk som kan fremstille dagens maktforhold som den eneste mulige fremtiden eller det eneste alternativet for Afghanistan. Det afghanske folket er langt større enn regimet som styrer landet.

Og viktigst av alt: Kjønnsapartheid er per i dag ikke definert som en egen forbrytelse i internasjonal rett. Vi oppfordrer norske myndigheter til å ta initiativ og arbeide internasjonalt for at kjønnsapartheid blir anerkjent som en egen forbrytelse i en FN-traktat om forbrytelser mot menneskeheten.

Norge må samtidig vise solidaritet med kvinner og jenter i Afghanistan og støtte arbeidet for å få dette systematiske overgrepet inn i internasjonal rett.

Vi bør også endre spørsmålet fra: «Hvordan skal vi leve med Taliban?» til: «Hvordan kan vi bidra til at det afghanske folket får en annen fremtid?»