– Jeg heter Peace, intet annet!

Kamubari betyr egentlig «danser», og det er ikke et uvanlig navn i byen Bushenyi i sørvestre Uganda, der min unge venninne bor. Alle de tradisjonelle navnene har en betydning, ofte knyttet til håp og ambisjoner om barnets framtid. Det har vel egentlig mange av de engelske døpenavnene også. Peace (fred) er et eksempel på et navn med innebygget forventning og ønske. Sikkert ikke noe førstevalg av navn blant moderne engelske og amerikanske familier, men et naturlig valg i et afrikansk land som i de siste tiår mer enn noe annet har lengtet etter nettopp fred.
Bruken av navn i Uganda er et eksempel på hvordan vi har blitt påvirket av de kristne misjonærene. Samtidig illustrerer det hvordan vi anvender den kristne kulturarv på vår egen måte, og ofte tenker parallelt mellom kristen og tradisjonell kultur.
Misjonærene representerer en kulturarv i Uganda. De første misjonærene som kom til landet var en gruppe protestantiske misjonærer, ledet av Fader Smith. De kom med skip til Mombasa i Kenya i 1877, og ga seg i vei til kongedømmet Buganda, som i dag er det sentrale Uganda med hovedstaden Kampala.
Misjonærene ville forandre menneskene i Uganda. Mine forfedre ble utsatt for hardt press for å vente seg til Gud - misjonærenes gud. Det viktigste symbol for omvendelsen var dåpen. Selvsagt skulle det være gode, kristne navn. Ikke tradisjonelle navn, som symboliserte vantro, villskap og mangel på opplysning. Navn som Kamubari ble mer og mer sjeldne, og holdningen til de tradisjonelle navnene ble negativ. Misjonærene la ikke fingrene i mellom i beskrivelsen av de tradisjonelle navnene som rent ut hedenske.
Får ei jente navnet Kamubari i dag, vil hun oppfatte seg selv som det mest uheldige menneske i verden. Hun vil blir ertet kontinuerlig på skolen, og hele byen vil le av henne. Så det er ingen grunn til å reise pekefingeren mot 20 år gamle Kamubari, som for alt i verden vil høre navnet Peace når noen roper etter henne. Peace er kult, Kamubari er ikke-kult.
Alle unge vil selvsagt være kule, og de som drasser rundt på tradisjonelle navn forsøker alt de kan å finne vestlige navn som står i stil med deres image og modernitet. Jeg kjente en gang Nakayima Lugalambi som i dag ikke vil kalles for annet enn Rose Brenda. Mine bekjente i musikkbransjen, før kjent som Baguma og Ogwal, går nå under navnene Shanks Vividi og Menton Summer.

Men ikke alt har gått slik misjonærene ville det. Det ropes stadig etter en økt kulturell afrikanisering, både i Uganda og resten av kontinentet. Igjen har navn både på steder og mennesker en sentral symbolverdi. Det er særlig ivrige pan-afrikanere som krever at de tradisjonelle navnene skal brukes til fordel for de vestlige. Mektige politikere legger også press på offentlige personer om å bruke sine tradisjonelle navn. Nyhetsredaktøren i den regjeringstro avisen The New Vision gikk under navnet Saverino, helt til han en dag fikk en sint telefon fra en tidligere minister. Etter den dag har han aldri signert artiklene sine med annet enn Kahinda Otafiire.
Avisene i Uganda vet godt hvem av de nasjonale makt- og myndighetspersonene som er tilhengere av å bruke tradisjonelle navn, og dette er også kjent i det politiske miljøet. Derfor rammer det ekstra hardt, både på trykk og i muntlig debatt, å bruke det engelske navnet på en politisk motstander som gjør alt han kan for å øke bruken av tradisjonelle navn.
Det paradoksale er at de tradisjonsbevisste pan-afrikanerne som sverger til bruken av tradisjonelle navn, ofte er blant dem som har mest å takke misjonærene for - gjennom generasjoner.
De er de med best utdanning og tilgang til det beste helsestell som normalt utgjør den tradisjonsbevisste eliten. I de fleste tilfeller har de misjonærene å takke for sin gode utdanning og sunne helsetilstand. De har gått på toppskoler i misjonærenes regi og fått vaksiner av hvite søstre på de beste helsestasjonene. Kanskje takker de fortsatt misjonærene i sitt indre, men de kjemper en hard kamp mot de kristne døpenavnene.

Sylvia Juuko er journalist i avisen The Monitor i Kampala. Hun er korrespondent for tidsskriftet Mango, utgitt av Norsk Fredskorpssamband.