Afrikansk landbruk – mer enn privat næringsliv

Nylig presenterte Norad og Utenriksdepartementet årsrapporten for Norges bistandssatsing på landbruk og matsikkerhet. Norge brukte i fjor 1,2 milliarder kroner på matsikkerhetstiltak for utviklingsland, under 4 prosent av bistandsbudsjettet til det som ifølge utenriksministeren er et av verdens største løsbare problem.

I forkant av lanseringen av årsrapporten gikk Børge Brende ut med seks forslag til hvordan sultproblemet kan løses og den liberale tankesmien Civita lanserte et notat om landbruksbistand forfattet med støtte fra Bill & Melinda Gates Foundation. Hva skjer? Og hva skjer ikke?

Mens debatten i kjølvannet av EAT konferansen om kosthold, økologisk vs. konvensjonelt landbruk, og kjendisers bruk av Bourdieu holder høy temperatur i flere medier er det heller stille i den offentlige debatten om hvordan Norge bruker penger på mat og landbruk i Sør. Grunnen er antagelig for det første at de dette virkelig angår bor i Afrika og for det andre at bistandsbransjen er motepreget og at noen tema holdes utenfor av de som setter agendaen. Her er ett tema man ikke vil snakke om: viktigheten av å styrke offentlige institusjoner i landbruket i Afrika.

Hva er politikken?

Årsrapporten om bistand til matsikkerhet forteller om en imponerende mangfoldig portefølje av utviklingsprosjekter i landbrukssektoren. Strategien som ligger til grunn arvet den nåværende regjeringen fra den forrige og siden implementeringsperioden nå er inne i sitt siste år er det mange som spør seg om hva som vil skje i fortsettelsen. Derfor er det verdt å se nærmere på hva slags politikk det legges opp til.

I forordet til fjorårets årsrapport skrev Brende at «in our view agriculture is business». I år er han litt mindre direkte, men skriver at Norge promoterer public-private partnerships og fører en dialog med mottakerlandene om å tilrettelegge for økte private investering i landbruket. Dette er i tråd med den nye stortingsmeldingen Næringsutvikling innenfor utviklingssamarbeidet som framhever landbruk som en av fem prioriterte sektor når «norsk bistand skal legge til rette for private investeringer, jobbskaping og fattigdomsreduksjon i utviklingsland».

Landbruk er næring og det er essensielt at bønder får bedre tilgang til fungerende marked både for innsatsfaktorer og for salg av produktene sine. Men om landbruksutvikling blir gjort til et underbruk av næringsutvikling er det fare for at mange som lever av landbruk faller utenfor. For når vi snakker om småbønder i Afrika Sør for Sahara er det viktig å huske på at de fleste av dem bare dyrker noen få mål og at veldig mange ikke engang har store nok avlinger til å holde husholdningen med mat gjennom hele året. Uten forbedrede sosiale sikkerhetsnett vil ikke markedet løse de grunnleggende problemene disse menneskene står ovenfor. Ingen teknologi og ingen privat satsing vil lykkes om det ikke finnes institusjoner og rammebetingelser som gir bøndene en viss sikkerhet for svingningene i vær og markedspriser. Sånn er det i Norge og sånn er det i alle land.

Gode råd

Offentlig landbruksforskning og rådgivningstjeneste har spilt en viktig rolle for landbruksutviklingen både i Nord og i Sør. Civita påpeker dette i sitt notat, men poenget er ikke med når de kommer med sine anbefalinger for veien videre. Kanskje av politiske grunner? Frihandelsideologi har mye av skylden for at de offentlige landbruksinstitusjonene ble radbrukket i Afrika på 80-tallet. Strukturtilpasningsprogrammene fra Verdensbanken og IMF krevde at staten skulle trekke seg ut av landbruket for å slippe til privat sektor og la markedet styre. De fleste, inkludert banken og fondet selv, har siden innsett at de gikk for langt i sin privatiseringsiver. Allikevel brukes fremdeles begrunnelsen om den ineffektive og korrupte staten som argument for å satse på en markedsbasert landbruksutvikling.

Fokuset på privat sektor er en del av en internasjonal trend og det er få som snakker for styrking av det offentliges rolle. Noe av grunnen tror jeg er at de ikke-statlige organisasjonene, NGOene, har tatt over mye av den rollen de offentlige landbruksrådgiverne hadde tidligere. Selv om NGOene og det private næringslivet ofte har ulikt syn på ting så har de felles interesse av å framstå som bedre til å levere resultater enn det offentlige. Men vi må spørre oss om hvor langsiktig utvikling vi får uten at den offentlige sektoren styrkes? I stedet for teknologiske pakkeløsninger som lar giverne telle antall «beneficiaries» bør det etter mitt skjønn satses på å styrke en offentlig rådgivningstjeneste som har som oppgave å gi gode agronomiske råd tilpasset lokale behov og muligheter.

Dette er selvsagt enklere sagt enn gjort, men mye forskning, ikke minst fra økonomifaget, har de senere årene påvist at sterke institusjoner er essensielle for lands utvikling. Norge bør gå foran og støtte en styrking av de offentlige institusjonene i Afrikas landbruk.