Kenyas demokratiske håp
Kenyanere har grunn til å feire i disse dager. De stilte seg først fredelig opp ved valgurnene, for deretter å si et rungende nei til et tvilsomt og hastverkspreget grunnlovsforslag som Kibaki-regjeringen hadde prøvd å prakke på dem.
Folkeavstemningen den 21. november ble et viktig skritt for å bekrefte Kenyas kurs mot et reelt demokrati. Folkets nei til president Mwai Kibakis grunnlov hindret ikke bare presidenten og hans indre krets i å få enda mer makt. Det viste også vanlige kenyanere hvilken makt som kan ligge i en valgurne.
Mens den kenyanske allmennheten viste respekt for den formelle prosessen og det deltakende demokratiet, avslørte opptakten til folkeavstemningen regjeringens atskillig styggere ansikt. Kibaki-administrasjonen har brukt tiden til å befeste makten hos en liten etnisk gruppe, kikuyuene. Hvor var de såkalte reformkreftene i regjeringen? Ikke bare kapitulerte de for dette bakstreverske framstøtet, men bidro selv aktivt til det.
For to år siden så bildet litt lysere ut. Kibaki-regjeringen markedsførte seg som et reformstyre som ville fremme respekt for menneskerettighetene og loven, og lovet kenyanerne at en ny grunnlov skulle være på plass etter 100 dager av regjeringens styre. Dette var i 2003. Grunnlovsutkastet hadde allerede vært under arbeid i flere år, og hadde vært tema på en rekke nasjonale møter. Utkastet inneholdt den gang formuleringer som sikret en begrenset presidentmakt, og styrket kenyanernes individuelle rettigheter overfor staten.
Det Kibaki-regjeringen ikke sa noe om, var at den ville endre det opprinnelige grunnlovsutkastet i siste øyeblikk. Etter først å ha trenert saken i to og et halvt år, skyndet regjeringen et alternativt grunnlovsforslag gjennom parlamentet. Det nye utkastet skulle sørge for en sterk presidentmakt, gi folk svakere individuelle rettigheter og redusere prosentandelen stemmer som måtte til for å vinne et presidentvalg. Den folkelige deltakelse i prosessen, som er så essensiell i etableringen av en grunnlov, ble tilsidesatt. Folket fikk bare ett valg: Ja eller nei.
Kampanjen for grunnlovsvalget begynte med rabalder. Gjennom en kombinasjon av økonomiske virkemidler og trusler, inkludert to episoder der politiet skjøt mot demonstranter, beordret Kibaki-regjeringen nasjonen til å stemme ja.
Det var slutt på reform-retorikken da president Kibaki delte ut statseiendommer for å få stemmer. Offentlig ansatte fikk beskjed om at de måtte støtte grunnlovsforslaget, og journalister ble advart om at lisensene deres kunne bli trukket tilbake etter at en radiostasjon sendte et intervju med et parlamentsmedlem som ikke støttet grunnlovsforslaget.
Regjeringen varslet at 47 nye valgdistrikter ville bli opprettet før valget i 2007. Dette var et tiltak som tilslørte at Kibaki ikke bare ville sørge for at han måtte vinne presidentvalget, men det ville også sementere den politiske dominansen fra Kibakis stamme.
Men vanlige folk tok avstand fra Kibakis maktspill, og krevde selv å få bestemme landets kurs via valgurnene. Dette er en tanke som har vært nesten uhørt i kenyansk sammenheng. Kenyas humpete vei mot demokrati minner om den mange andre afrikanske land har tatt, der politiske omveltninger er blitt proklamert og møtt med høye forventninger. Men i dette tilfelle er Kenya blitt offer for de samme problemer som preger andre deler av kontinentet: Uunngåelige tilbakeslag i den demokratiske prosessen, den stadig tilbakevendende korrupsjonen og reformagendaer som ikke blir fullført.
Et av de største håpene i Kenya ligger i hvordan det kenyanske folket forandrer seg. I 2002 ga et vellykket og fredelig valg løfter om forandringer, og kenyanerne er nå rasende over at regjeringen ikke holder løftene. Radiodebattprogrammer har blomstret opp og bidratt til en livlig, offentlig diskusjon. Begeistringen og de store forhåpningene har blitt dempet, men allikevel har kenyanerne fortsatt å engasjere seg i den demokratiske prosessen.
Kibaki-regjerningen burde få anerkjennelse for at den har erkjent sitt nederlag. Men det er det kenyanske folket som skal ha æren for at det ikke har tillatt autoritetene å se bort fra loven. Vanlige kenyanere har spilt en nøkkelrolle i å forandre en prosess som for ti år siden ville gitt en sikker seier til makthaverne.
Alle andre afrikanerne som klager over sine myndigheters juks med overgang til demokrati, burde bli oppmuntret av denne kenyanske milepælen. Det internasjonale samfunnet har nå utfordringen om å hjelpe det kenyanske folket å holde åpent det politiske rommet som folket nå selv har åpnet.
Binaifer Nowrojee er leder av «Open Society Initiative for East Africa»
