*KUN PÅ WEB* Tøff zambisk pensjonisttilværelse

LUSAKA (b-a): For offentlig ansatte i Zambia har pensjonisttilværelsen utviklet seg til en pinefull tid. Pensjonister tilbringer år i uvitenhet om når de vil få det de er lovet, og ender opp i fattigdom.

Publisert

Subulwa Nawa (67) er kommet litt nærmere målet. Han har fått fylt ut skjemaet for pensjon, fire år etter at han ble pensjonist etter å ha jobbet tyve år ved domstolene.
Nawa er hindret fra å starte opp egen virksomhet fordi han ikke vet når han får sin pensjon.
- Hadde jeg fått det jeg har krav på, skulle jeg ha kjøpt garn og båter og startet med fiske. Men jeg kan ikke planlegge når jeg ikke vet når jeg får pengene mine, sier Nawa, som nå bor i landsbyen Nyanga i Mongu, den administrative hovedstaden i Zambias vestlige provins, omkring 600 kilometer vest for hovedstaden Lusaka.
Han har vært i Lusaka i to uker på jakt etter sin pensjon hos Pensjonsfondet for offentlig ansatte (PSPF).
Nawa er heldig og har en niese i Lusaka som han kan overnatte hos, og trenger ikke å tilbringe nettene på busstasjoner eller togstasjonen på jakt etter det han har krav på.
De fire årene etter at han ble pensjonist har vært pinefulle fordi han har måttet støtte seg på andre for å kunne forsørge kone og ni barn.

Kameraderi
Nawa er bare én av mange tusen pensjonister som venter på å få det de har krav på.
Kashiwa Chisanga (67) fra Kapiri Mposhi, en stasjonsby omtrent 200 kilometer nord for Lusaka, ble pensjonert fra det halv-militære Zambia National Service i 1989 av medisinske grunner.
Chisanga, som nå er bonde, var heldig og fikk en sum penger fordi han kjente noen ved Finansdepartementet. De månedlige utbetalingene har han derimot ikke fått siden november 2005. Problemet begynte da han flyttet til Kapiri Mposhi fordi han fremdeles måtte motta pengene i den byen han bodde tidligere, nemlig Mpika som ligger i nord-Zambia.
- Jeg klarte å få penger fordi de kjente meg. Det er mye kameraderi når mappene til dem som har rett på trygd skal flyttes, sier han.
Chisanga har bodd hos slektninger mens han har prøvd å få sin pensjon, men han føler at han er blitt en byrde for dem.
- Pensjonsproblemet er vanskelig. Folk har klaget, men myndighetene ser ikke ut til å gjøre noe, sier Chisanga, som har ti barn å ta vare på alene.
- Jeg måtte pensjoneres av helsemessige grunner, men staten gir meg ingenting, sier han.

Tigger
Situasjonen er enda verre for 58 år gamle Mutukwa Sililo. Han er en pensjonert politimann fra Lukulu, et avsidesliggende distrikt i Zambias vestlige provins. Sililo har tilbragt dagevis på togstasjonen i Lusaka for å forsøke å få pensjonen sin.
- Hver gang jeg går dit (PSPF), sier de at jeg må komme tilbake i morgen. Jeg er blitt redusert til å være en tigger, en nødlidende, sier han.
Zambia nasjonale pensjonsforening (Zanapa) arbeider for offentlige tjenestemenns pensjonsrettigheter og forklarer at problemet ligger i at myndighetene skylder PSPF penger.
- Dersom disse pengene hadde blitt utbetalt, hadde PSPF kunnet betale pensjonistene. Vi har hørt politikerne love hva de skal gjøre for å bedre økonomien, utdanning og helse, men ingenting er blitt sagt om den vanskelige situasjonen som pensjonistene er i, sier den nasjonale lederen i Zanapa, Charles Mubita.
Finansminister Ngandu Magande forenkler pensjonistenes vanskelige situasjon:
- Dette er et spørsmål som må løses her og nå, ikke et problem som kan løses på lang sikt.
Magande sier også at han erkjenner at pensjonistene er i en vanskelige situasjon, men at pensjon ikke må bli oppfattet som en erstatning for å planlegge for fremtiden.

Powered by Labrador CMS