Lærdommen fra Sør-Afrika

Dette er en øvelse som vi i Sør-Afrika ikke er vant med å gjennomføre, ettersom vi er et folkeslag som har en tendens til å se ned på oss selv. Vi tar store prestasjoner for gitt, og tilskriver oss selv for liten ære. Det virker som om vi ser en usynlig sky bak hver solstråle og tror kanskje at det vi har oppnådd kun har betydning for oss selv.
Omverdenen har fortsatt ikke helt anerkjent Sør-Afrikas relativt fredelige overgang fra undertrykkelse til demokrati. Både omverdenen og vi husker fortsatt de første dagene etter maktoverføringen til den svarte flertallsbefolkningen, da de fleste trodde at vi ville drukne i et blodbad langs raseskillelinjene.
Det var en desperat tid, kort, men likevel brent inn i hukommelsen, da vilkårlige drap på tog, i taxier og på busser var vanlige, en tid da massakrer fant sted med jevne mellomrom - Sebokeng, Thokoza, Bisho, Boipatong og dødsmarkene i KwaZulu Natal, som skyldtes den blodige rivaliseringen mellom African National Congress og det etnisk-baserte Zulu Inkatha Freedom-partiet.
Det var mange ganger der det virket som om skjebnen til Sør-Afrika hang i en tynn tråd. Katastrofen ble imidlertid heldigvis avverget. I stedet undret verden seg over synet av lange køer med sørafrikanere av alle raser som sneglet seg mot valglokalene 27. april 1994.
En del av suksessen til Sør-Afrikas overgang til demokratiet skyldtes selvsagt et mirakel: den moralske kjempen ved navn Nelson Mandela. Hans ro og klokskap og hans status som et ikon for tilgivelse, medfølelse, storhet og forsoning gjør at hele verden misunner oss. Vi var velsignet ved at det var han som loste landet vårt gjennom gjenfødelsen. En takk må også rettes til F. W. de Klerk, den siste lederen for det døende apartheidregimet, som utviste moralsk mot ved å igangsette vår frigjøringsrevolusjon.
Den jevne sørafrikaner har også grunn til å være stolt. Det var deres selvdisiplin, enkle folkeskikk og evne til å tilgi som forhindret blodbadet. Deres eksempel er en modell andre urolige steder i verden kunne lære av.
Vi, spesielt hvite sørafrikanere, har hatt en tendens til å avvise Kommisjonen for sannhet og forsoning, som tillot de som hadde begått store forbrytelser under apartheidregimet å tilstå sine handlinger åpent og dermed unngå tiltale. Sannheten, ikke straff, var det som skulle fremme helbredelsen. Nesten overalt i verden nyter Kommisjonen stor respekt og betraktes som en målestokk for hvordan andre overganger fra diktatur til demokrati skal vurderes.

Ja, kommisjonen for sannhet og forsoning hadde sine mangler - det har alle menneskelige foretak. Det var likevel en bemerkelsesverdig institusjon fordi mange hadde trodd at innsettelsen av en regjering ledet av svarte ville være startsignalet for en orgie med hevn og gjengjeldelse mot hvite for alle fornedrelsene svarte sørafrikanere hadde lidd fra kolonitiden til apartheid-perioden.
I stedet måpte verden over storsinnet som ble vist hver eneste dag framfor Kommisjonen for sannhet og forsoning da ofre for grusomme overgrep tilga sine plageånder - og også omfavnet dem i enkelte tilfeller. Alle sørafrikanere ble traumatisert av apartheid. Kommisjonen bidro til å åpne betente sår, rense dem og lege dem og bidro dermed til å hjelpe til med å helbrede hele det sørafrikanske folket.
Det er lett å ta arbeidet til Kommisjonen for gitt, helt til en ser til Midtøsten og kaoset i Irak der hevn, gjengjeldelse og represalier fyrer opp under en forferdelig, ubønnhørlig voldsspiral. Sør-Afrika ble også spart for folkemordets grusomheter, som i Rwanda, og de endeløse konfliktene som har rammet Sri Lanka, Burundi, Sudan, Elfenbenskysten og mange andre land. Den nakne sannheten som ble framlagt for vårt folk av Kommisjonen for sannhet og forsoning trakk giften ut av politikken. Det er lærdom andre land kan og må utnytte.

Lærdommen fra Sør-Afrikas overgang er at ingen delte land har en framtid hvis det insisterer på å fortsette uten sannhet og tilgivelse. Russlands overgang til demokratiet startet på nesten samme tid som vår. Berlin-muren falt i november 1989. Nelson Mandela ble løslatt i februar 1990. Men det som skjer i Russland i dag - florerende organisert kriminalitet, konflikten med Tsjetsjenia og blodbad som teatergisselsituasjonen og skolekatastrofen i Beslan - gjør at Sør-Afrikas overgang til demokratiet ser ut som en søndagsutflukt. Ved å overse sannheten fra Sovjettiden, har russerne samlet opp problemer for framtiden.
En forbrytelse kan aldri gravlegges. Politiske forbrytelser blekner aldri. Vi har ikke glemt hva som ble gjort mot vanlige svarte mennesker i apartheids navn. Tvert i mot, ved å opprette Kommisjonen for sannhet og forsoning vet vi mye om grusomhetene som ble begått. Langt mer enn vi ville ha visst om vi hadde forsøkt å tiltale personer eller om vi bare hadde forsøkt å feie det hele under teppet. Sannheten har bokstavelig talt frigjort oss slik at vi kan leve i fred. Erindring og tilgivelse har gjort det mulig å legge våre mareritt bak oss. Det er mitt dypeste ønske at irakere og andre folkeslag som plages av fortiden kan finne en måte å leve i fred på med fred i sjelen.

Erkebiskop Desmond Tutu er tidligere vinner av Nobels fredspris. Etter kampen mot apartheid ledet han arbeidet med Kommisjonen for sannhet og rettferdighet. Copyright: Project Syndicate.