Afrikamesterskapet skaper eufori, men Gen-Z «vil ha sykehus, ikke stadioner» 

– Algoritmen endret seg. På sosiale medier hadde alt handlet om demonstrasjonene, men så tok fotballen plutselig over. 

Inès Bouallou er i disse dager preget av en indre konflikt.

Panorama møter den 31 år gamle marokkaneren på en kafé i sentrum av Rabat, noen timer før Marokkos landslag skal i aksjon. I bakgrunnen høres blåseinstrumenter, og fra taket henger 24 flagg – ett for hvert av deltakerlandene i Afrikamesterskapet (AFCON).

Som millioner av andre er Inès Bouallou smittet av fotballfeberen som har spredt seg som en steppebrann gjennom hele det nordafrikanske kongedømmet de siste ukene. 

Gater og smug er pakket inn i røde flagg med en hvit stjerne, og alt fra trikker til kloakkbiler er tapetsert med reklame for Afrikamesterskapet.

Til tross for den euforiske stemningen har Bouallou vanskelig for å legge bak seg det som skjedde i september og oktober.

Protestene som ikke forsvant

Inspirert av protester blant annet i Nepal og Kenya, og ledet av unge fra Generasjon Z, tok tusenvis av marokkanere til gatene i de største demonstrasjonene landet har sett på minst et tiår.

Protestene startet etter at åtte kvinner døde på en fødeavdeling i kystbyen Agadir i løpet av én dag. Dødsfallene kunne vært unngått dersom sykehuset hadde hatt ordentlig utstyr og god nok bemanning, mente kritikerne. 

Hendelsen har blitt et symbol på et grovt underfinansiert helsevesen.

Flere av Bouallous venner og bekjente ble fengslet eller pågrepet midlertidig under demonstrasjonene. Selv deltok hun én gang.

For den 31 år gamle kunstneren og frilansfotografen har Marokkos brå overgang fra gateprotester den ene dagen til fotballfest den neste, skapt en følelse av kognitiv dissonans:

– Det er som om faren din slår deg, men når det blir jul, smiler han til gjestene. De tror du har en perfekt barndom – men det har du ikke.

Et hardt kritisert helsevesen

Inès Bouallou kjenner noen som har valgt å ta fullstendig avstand fra fotballen. Det har hun ikke gjort, i hvert fall ikke fullt ut.

– Jeg ser kampene, men som et politisk standpunkt vil jeg ikke gå på stadion og betale for en billett, sier hun.

Demonstrasjonene ebbet gradvis ut etter at kong Mohammed VI – landets absolutte overhode – i en tale til parlamentet 10. oktober oppfordret regjeringen til å fremskynde sosiale reformer for å skape flere arbeidsplasser og bedre kvaliteten i offentlig sektor.

Særlig helsevesenet har lenge vært hardt kritisert. 

Ifølge tall fra i fjor har Marokko bare 7,8 leger per 10 000 innbyggere, langt under Verdens helseorganisasjons (WHO) anbefaling på 23.

– Det ville vært bedre å ha gode sykehus enn fotballstadioner, sier Bouallou.

Hun er ikke den eneste som mener det.

Under høstens protester lød slagord som: «Vi vil ha sykehus, ikke stadioner.» 

Mange har også reagert på at regjeringen angivelig har brukt over fire ganger så mye på stadionbygging og -renovering som på kompensasjon til ofrene etter jordskjelvet i Marrakesh-Safi-regionen i 2023.

Fotball og turisme

Marokkos vertsrolle i AFCON er kulminasjonen av en investeringsstrategi som startet for rundt ti år siden. Nye stadioner, treningsanlegg og systematisk talentutvikling har gjort landet til et regionalt fotballknutepunkt – på og utenfor banen.

Satsingen henger tett sammen med turisme, som står for rundt sju prosent av landets BNP. På flyplassene blir turister nå geleidet gjennom «spillertunneler», og landets største attraksjoner er dekket av AFCON-logoer.

I 2025 tok Marokko imot nesten 20 millioner besøkende – en økning på 14 prosent fra året før. Myndighetene håper på en topp i 2030, når landet arrangerer VM i fotball sammen med Spania og Portugal.

Bouallou understreker at fotballen gir arbeid og inntekt til mange, og at sporten kan bidra til å gi både Marokko og Afrika et mer positivt omdømme. Hun mener dette er et viktig budskap, særlig i den vestlige verden, der Afrika ofte ikke forbindes med velutviklet infrastruktur og moderne fotballstadioner.

– Jeg er ikke mot fotball, selv om mye ikke fungerer her. Jeg forstår både de som er sinte og de som er glade. Folk trenger noe å være glade for. Fotball gir dopamin og adrenalin – det er en distraksjon. Så lenge den ikke gjør oss blinde for virkeligheten, sier hun.

Et paradoks

Hvis noen skulle være i tvil om Marokkos vertsrolle i Afrikamesterskapet hadde støtte fra øverste hold, ble det avklart under åpningsseremonien.

Der gikk prins Moulay Hassan, sønn av kong Mohammed VI, ut på banen og satte turneringen i gang med et litt klønete symbolsk spark på ballen. Sparket ble møtt av øredøvende jubel fra tribunene.

Og Inès Bouallou forstår godt landsmennenes begeistring:

– Det handler om følelsen av å være en del av et land. Og fordi du elsker landet ditt, vil du at det skal vinne. Det er det som driver folk, og det er det samme jeg kjenner på inni meg, sier den 31 år gamle kunstneren.

Hvis Marokko slår Nigeria i semifinalen onsdag kveld og løfter vinnerpokalen i finalen søndag, vil det være en historisk triumf. Atlasløvene – som Marokkos landslag kalles – har ikke vunnet Afrikamesterskapet siden 1976. 

Den marokkanske befolkningen tørster etter fotballsuksess.

Inès Bouallou frykter imidlertid at fotballen, i likhet med Generasjon Z-protestene, raskt kan bli en døgnflue som går i glemmeboken.

– Etter turneringen kan det hende vi glemmer alt om fotball. Jeg vet ikke, men kanskje. Det er som i begynnelsen av året, da alle snakket om Venezuela og USA, og alt på sosiale medier handlet om det. Så skjer det noe annet i verden, og da snakker vi om det i stedet.

Hvis Marokko vinner gull i finalen, må man ifølge Bouallou forvente «positivt kaos» i gatene. Og nettopp her ser hun et sentralt paradoks.

– Før gikk folk ut i gatene og ble arrestert. Nå går folk ut i gatene, og alt er greit, sier hun.