«Menneskelig sikkerhet» – vår nye fanesak?

«Menneskelig sikkerhet» er et spennende begrep som på en helhetlig måte kan sette mennesket i sentrum for internasjonal politikk, uten å frata staten dens behov for sikkerhet og legitimitet. Sammenhengen mellom individet, lokalsamfunnet, den etniske eller kulturelle gruppen og staten og ikke-statlige aktører utfordres. «Menneskelig sikkerhet» innebærer fokus på enkeltmenneskenes rett til sikkerhet mot all form for fysisk vold. Begrepet gir grupper og individer både mulighet og plikt til å involvere seg i et arbeid som går på tvers av gamle skille-
linjer. Motstands- og opprørsbevegelser er like forpliktet og må holdes ansvarlig for menneskers sikkerhet på samme måte som stater.
Norge og Canada har innledet et samarbeid i den såkalte «Lysøen-prosessen» der «menneskelig sikkerhet» ligger til grunn. Elleve land har allerede meldt seg på prosessen. De elleve landene representerer en uvanlig allianse. Ved siden av de to initiativtakerne har blant annet Sør- Afrika, Chile, Jordan og Slovenia, i tillegg til europeiske land, ønsket å være med på utenriksministermøtet i Bergen. Interessen for det nye konseptet er stor, og vi kan se konturene av en større og spennende allianse som går på tvers av eksisterende grupperinger. Nord, Sør, Øst og Vest i samme allianse rundt en politikk som krever tett samarbeid mellom staten og de ikke-statlige aktørene, er en naturlig videreføring av norsk utenrikspolitikk. «Lysøen-prosessen» skal utvikle konseptet og identifisere de praktisk politiske handlingene som følger av dette.

Internasjonalt samarbeid må i stadig sterkere grad ta hensyn til at nasjonalstatenes regjeringer ikke lenger fullt ut kontrollerer utviklingen langs nasjonale grenser. Samarbeidet må ta nye former, bygd på nye allianser.
Opprettelsen av en internasjonal kriminaldomstol signaliserer at nytenkning i internasjonalt samkvem er nødvendig. Mennesker som har opplevd massakrer i tidligere Jugoslavia eller Rwanda har krav på en beskyttelse som nasjonalstatene ikke er i stand til å garantere. Det internasjonale samfunnet må derfor gripe inn for å sikre menneskers sikkerhet og regionens stabilitet. Eksemplene Jugoslavia og Rwanda viser at interne konflikter og voldsbruk har direkte betydning for naboland og regioner. Destabiliseringen i disse landene medfører ukontrollerte flommer av håndvåpen, alvorlige krenkelser av menneskerettighetene, paralysering av økonomien og økning av voldskriminalitet innenfor landene og i nabolandene. Vi har sett alvorlige ringvirkninger som også har betydning for økt organisert voldsbruk og kriminalitet i Norge. Enkeltmennesker er i økende grad direkte påvirket av hva som skjer langt utenfor landets grenser. Kapital, kultur, informasjon, varer og tjenester flyter over landegrenser, og et globalt marked vokser fram med sterk økonomisk vekst for noen, samtidig som store grupper taper i kampen om markedstilgang og innflytelse. Nasjoner og mennesker taper i den globale konkurransen og fratas muligheten til å styre sin framtid. De fattige i land som Sør-Afrika og Russland blir gjenstand for de rike og mektiges utbytting, enten de rike er multinasjonale selskaper, konsumenter i velferdsstatene i USA og Europa, eller de lokale maktelitene med tilgang til det globale marked. Det er en tett sammenheng mellom den globale dynamikk og individers og lokalsamfunns sikkerhet og framtidsutsikter.
En dynamisk politikk rundt menneskelig sikkerhet krever respekt for et selvstendig og uavhengig sivilt samfunn. Utvikling av det sivile samfunn må være avgjørende i en «menneskelig sikkerhetspolitikk». Ikke alle land som har sagt seg interessert i «Lysøen-prosessen» har hva vi regner som et fungerende sivilt samfunn. Dette blir en stor utfordring for prosessen. Den «norske modellen» med kritisk og tett samarbeid mellom staten og frivillige organisasjoner passer som hånd i hanske i dette arbeidet. Norge må imidlertid sørge for at ikke-statlige aktører i alle samarbeidslandene trekkes inn i prosessen slik at de blir representert i Bergen i mai.

I bunnen av begrepet menneskelig sikkerhet ligger menneskerettighetene. Systematisk overvåking av menneskerettighetssituasjonen kan på et tidlig tidspunkt avdekke fare for trussel mot den menneskelige sikkerhet i land, deler av land eller områder på tvers av landegrenser. «Sikring av menneskerettigheter og overholdelse av internasjonal humanitær rett er helt avgjørende for at ikke det internasjonale samfunn vil gå i oppløsning», skriver utenriksministrene Axworthy og Vollebæk i en artikkel i International Herald Tribune i oktober i fjor.
Mer enn noen gang er sosial, kulturell og økonomisk utvikling knyttet til den globale «helsetilstand». Økonomiske kriser i Asia og Brasil er ferske eksempler. Løsningene må finnes på tvers av nasjoner, og ta utgangspunkt i at mennesker har grunnleggende sikkerhet for «å gi dem utvidede valgmuligheter for sine liv». (En utbredt definisjon på menneskelig utvikling).
FNs utviklingsorganisasjon, UNDP, lanserte begrepet «security first» i sin 1994-rapport om menneskelig utvikling. Det er umulig å tenke seg en bæredyktig utvikling uten at menneskene nyter et minimum av sikkerhet fra undertrykkelse, vold, krig, sult, naturkatastrofer og økonomisk utbytting. UNDPs rapport ble mottatt med skepsis av kirker og andre sivilsamfunn-institusjoner i autoritære land. Ordet sikkerhet ga assosiasjoner til statlig maktmisbruk. Rapporten pekte imidlertid på et forhold som må følges opp: Grunnlaget for menneskelig utvikling er at mennesket har et minimum av sikkerhet. Derfor er det viktig med en balansert politikk som setter inn virkemidler for å trygge sikkerhet og samtidig gir grunnlag for utvikling.

Begrepet «menneskelig sikkerhet» kan danne grunnlag for en helhetlig tilnærming hvor elementer som ellers kan synes mer eller mindre viktig faller på plass i helheten. Fire eksempler kan illustrere dette:
Fortsettelse og styrking av arbeidet med menneskerettighetene i bred forstand er grunnlaget.
I arbeidet med menneskelig sikkerhet er det viktig å ikke lage prioriteringer mellom de ulike typene menneskerettigheter. De sivile, politiske, økonomiske og kulturelle rettighetene utfyller hverandre og må være sentrale i både staters og frivillige organisasjoners arbeid i eget land og over landegrenser.
Kampen mot landminer faller inn som viktig element i en praktisk handling. Betydningen av denne kampen ligger ikke bare i fjerning av landminene, men de nye alliansene som førte til at konvensjonen mot dem ble undertegnet 1.mars i fjor.
Kampen for å kontrollere og redusere spredningen av håndvåpen vil være av stor betydning i denne større sammenhengen. Det er antatt av 80-90 prosent av mennesker som dør en voldelig død, er ofre for håndvåpen (bærbare våpen). Samtidig utgjør disse våpnene en alt overveiende trussel mot menneskelig utvikling i en rekke land som er drevet inn i tragiske interne konflikter.
Multinasjonale selskaper har en enorm makt i land og områder. Derfor bør arbeidet med globale prinsipper for multinasjonale selskapers forhold til menneskerettigheter, de ansattes sikkerhet og miljøvirkninger i samfunnene de etablerer seg være del av det større begrepet menneskelig sikkerhet.
«Menneskelig sikkerhet» truer ikke eksisterende allianser, men kan være et spennende nytt fokus i norsk utenrikspolitikk. Det kan skape allianser på tvers av gamle skillelinjer, og bringe dialog mellom staten og ikke-statlige aktører inn i nye og konstruktive utfordringer. «Lysøen 2»-møtet i mai vil vise om Norge er med på å bryte nytt land i internasjonal politikk.

Stein Villumstad er katastrofeleder i Kirkens Nødhjelp. Han deltok i en idédugnad om «human security» i Ottawa i februar i år. Den ble gjennomført som ledd i «Lysøen- prosessen»