Meninger:
Bistand er ikke som annen utenrikspolitikk
Norge har ikke tradisjon for å bruke bistand som pressmiddel. Det er det gode grunner til.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
I et innlegg i Dagens Næringsliv argumenterer Håkon Tretvoll for at man må se på bistanden til Etiopia fordi landet nå kjøper nye våpen fra Russland. En avtale om kjøp av tolv SU-35 jagerfly, luftvernsystem og Yak treningsfly ble kjent etter at statsminister Abiy Ahmed deltok på det tredje Afro-russiske toppmøtet i Moskva tidligere i høst.
Tretvoll argumenterer i innlegget for at Norges posisjon som bistandsgiver til Etiopia kanskje kan brukes mot landet. I likhet med de fleste afrikanske land har ikke Etiopia tilsluttet seg vestlige sanksjoner mot Kreml.
Still gjerne krav
Det er gode grunner til å stille krav til Etiopia. Myndighetene i Addis Abeba har vist liten vilje til å følge opp en våpenhvileavtale fra 2022, og driver nå en krig på flere fronter mot egen befolkning. Pressefrihet og organisasjonsfrihet finnes i beste fall på papiret. Etiopiske myndigheter anklages også for å ha blandet seg i krigen i nabolandet Sudan, ved å ha gitt militsen Rapid Support Forces (RSF) tilgang til en base i Etiopia, hvorfra de har åpent en ny front sørøst i Sudan.
Det bringer oss inn på Etiopias viktigste strategiske partner for tiden, De forente arabiske emirater. Emiratenes inntog i regionen, gjennom våpenstøtte, logistikk, basebygging og som långiver og investor, får russisk ekspansjon i samme område til å se ut som smårusk. Våpenkjøpet i Moskva kommer på toppen av andre investeringer Etiopia har gjort de siste årene, særlig i luftvernsystem og droner fra land som Tyrkia, Israel og Kina.
Det er altså flere grunner til at man bør stille krav til Etiopia, men er den rette måten å gjøre det på å knytte den til bistanden? Tretvoll skriver innlegget som privatperson men er ansatt i Statistisk Sentralbyrå, så man må gå ut fra at han er i stand til å hente ut tall om norsk bistand til Etiopia.
Å holde tilbake nødhjelp til Etiopia fordi myndighetene gjør noe vi ikke liker, går på tvers av humanitære prinsipper.
Støtte til sivilsamfunn og klimatiltak
Han har rett i at den samlede bistanden fra Norge til Etiopia i perioden 2022 til 2025 er på like over tre milliarder. Dette gjør Etiopia til vår største bistandsmottager sør for Sahara i perioden, kun forbigått av Sør-Sudan de to siste årene.
Bistanden til Etiopia toppet seg i 2022, som også er det året Etiopia sist gikk med på en våpenhvile nord i landet. Da mottok Etiopia 869 millioner fra Norge, via en rekke norske og internasjonale organisasjoner og fond. Disse stod for investeringer, nødhjelp og støtte til prosjekter og sivilsamfunn i Etiopia på vegne av Norge.
Den direkte støtten til forskjellige deler av statsapparatet i Etiopia utgjorde rundt 200 millioner i 2022 – størsteparten under jordbruk og klima. Siden 2022 har støtten til Etiopia fra Norge avtatt, som all annen bistand til land sør for Sahara, for å kunne øke våre bidrag til Ukraina.
Allerede i 2023 var stat-til-stat-bistanden til Etiopia nesten halvert, i 2025 var den på 93 millioner. Alt dette gikk til Etiopias program for å plante og forvalte skog for å kutte klimautslipp. Samtidig har støtte til sivilsamfunn og nødhjelp blitt en større andel av vår bistand til Etiopia.
Bistand skiller seg fra annen utenrikspolitikk
Det er mange hensyn å ta i utenrikspolitikken, inkludert i bistanden. Men det som skiller bistand fra annen utenrikspolitikk, er at man også tar hensyn til det som ofte omtales som globale fellesgoder, som bedre global helse, klimatiltak, fred og sikkerhet.
Bistand kan også være nødhjelp. Et viktig prinsipp for denne er at den ikke gis på vilkår. Å holde tilbake nødhjelp til for eksempel Etiopia fordi myndighetene gjør noe vi ikke liker, går på tvers av humanitære prinsipper. Og humanitære prinsipper kommer oss alle til gode, også ukrainerne.
Press kan virke mot sin hensikt
Det eneste man kanskje oppnår ved å binde norsk støtte til vilkår er å understreke at det er forskjell på krigsofre.
Å true med å stoppe bistand til Etiopia ville sannsynligvis verken være effektivt eller i tråd med humanitære prinsipper. I tillegg risikerer Norge å oppnå det motsatte av det som kanskje var intensjonen. I stedet for å isolere Russland, dytter vi land tettere mot Russland.
Da familien min flyttet til Luanda i Angola i 1985 var den varme delen av den kalde krigen på sitt mest intense. Angola var et land som fikk betydelig militær hjelp fra Sovjetunionen, i en kamp mot en invaderende hær fra sør. Angola lå i Sovjetunionens interessesfære, men Norge trappet på det tidspunktet opp bistanden til de såkalte frontlinjestatene rundt Sør-Afrika, som en del av vårt engasjement mot Apartheid.
Solidariteten med befolkningen i Angola og Sør-Afrika trumfet med andre ord vår alliansepolitikk. Det huskes vi for i regionen den dag i dag, og det har gitt Norge en viss tyngde, ikke minst i Sør-Afrika. Norge satt de afrikanske landenes behov foran den uforsonlige Reagan-doktrinen, som søkte å undergrave alle land som hadde kontakt med Sovjetunionen, inkludert Angola og Etiopia på det tidspunktet.
Alliansefrihet i afrikanske land
Afrikanske land satt på sin side alliansefriheten høyt på dette tidspunktet, og flere av dem skiftet «side» flere ganger under de kalde tiårene (som altså ikke var kalde i Afrika). De samarbeidet både til vest og øst, med Washington, Moskva og Beijing. Denne alliansefriheten og allianseshoppingen finner man igjen i mange afrikanske lands forhold til Russland i dag, de holder dem på en armlengdes avstand, men vil ikke tilslutte seg sanksjoner pålagt fra Washington eller Brussel.
I den konteksten er det vanskelig å se at man oppnår annet enn fremmedgjøring ved å forsøke å presse land sør for oss til å ta side i en konflikt de føler ikke angår dem. På samme måte som mange i Norge nok har et svært begrenset engasjement for konflikten i Etiopia.
Kutt i bistanden til Etiopia vil altså ramme klimatiltak, nødhjelp og et sivilsamfunn under sterkt press. Det eneste man kanskje oppnår ved å binde norsk støtte til vilkår er å understreke at det er forskjell på krigsofre.
Vi har, helt riktig, stilt oss solidariske på ukrainernes side mot Russland. Denne solidariteten bør vi kunne vise andre som er rammet av undertrykking og krig også. Inkludert etiopiere.
Les flere meninger:
-
Gaza: Det haster å sikre bevisene
-
– Forebygging av kollaps kan være et godt utviklingsresultat
-
Hva kan vi lære av 125 år med Nobels fredspris?
-
På tide at Stortinget holder ord
-
Tanzania: Aukrust svarer ikke på det vanskeligste spørsmålet
-
Noreg har lært sidan Afghanistan
-
Norges skattesamarbeid i Tanzania skal styrke ansvarligheten