Mindre og mindre til Afrika
På fem år har Afrikas andel av norsk bilateral bistand blitt redusert med 13 prosent. Forskere mener Afrika blir hengende etter fordi norsk bistand i stadig større grad er blitt en del av norsk utenrikspolitikk.
- Det er en enorm forskjell på retorikken og virkeligheten innen norsk bistand i forhold til Afrika. Det messes hele tiden om fattigdomsorientering og at nå skal det satses på Afrika. I realiteten går stadig mer penger til andre formål, sier forsker Valter Angell ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Tall for 2001 viser at Norge i fjor ga 36 prosent av bilaterale bistandsmidler til Afrika. Det vil si 2,9 milliarder kroner, noe som er en netto reduksjon på omlag 80 millioner kroner fra året før. Hadde Afrika fått den samme prosentandelen som i 2000, hadde kontinentet fått om lag to hundre millioner kroner mer.
At Afrika er nedprioritert blir enda tydeligere hvis vi ser på tendensen over tid. På 5 år har verdens fattigste verdensdel fått redusert sin andel av den norske bistanden med 13 prosent. Hvis Afrika i fjor, som i 1997, hadde fått 49 prosent av den bilaterale støtten ville afrikanske land fått om lag 930 millioner kroner mer enn det de fikk fra Norge i 2001.
Politisk instrument. Valter Angell mener det er nye politiske prioriteringer i løpet av nittiårene som gjør at Afrika sakker akterut.
- Norge er ikke medlem av EU og står i mange sammenhenger på sidelinjen. Men gjennom å markere oss for eksempel i Midtøsten, på Øst-Timor og nå sist i Afghanistan, steder med mye fokus, får Norge profilert seg internasjonalt og politikere og embetsmenn får en plass ved bordet der de store sitter. Slik blir bistand et stadig viktigere instrument i norsk utenrikspolitikk, sier Angell.
Ekteskap. Angell får støtte av direktør Gunnar Sørbø ved Chr. Michelsens institutt som mener bistanden i løpet av de siste årene er blitt lang mer vevd inn i norsk utenrikspolitikk enn den var tidligere.
- Et stadig tydeligere spenningsforhold i norsk bistand er spenningen mellom den langsiktige, fattigdomsorienterte bistanden og behovet for fleksibilitet og muligheten til raskt å kunne sette inn ressurser der man finner det nødvendig. Det ser ut til at norsk utenrikspolitikk og bistandspolitikk har inngått et ekteskap. Og det er ikke sannsynlig med en snarlig skillsmisse, sier Sørbø.
