Misjon og bistand
Forrige utgave av Bistandsaktuelt (nr. 2/2000) retter søkelyset på norske misjonsorganisasjoner og det arbeidet de driver i samarbeid med sine partnere ute for å hjelpe mennesker i nød. «Bistandsaktuelt» reserverer seg i forhold til artikler som presenteres ved å si at «artikler i Bistandsaktuelt uttrykker ikke nødvendigvis et offisielt syn». Like fullt bør det være redaksjonens ansvar å bidra til at den informasjon «Bistandsaktuelt» bringer ut til norsk opinion om misjonen som bistandsaktør er korrekt og balansert.
En misjonær er en utsending. Misjonæren reiser ut på vegne av og med oppdrag fra sin organisasjon. En lege, sykepleier, agronom, lærer, barnevernspedagog, ingeniør eller annen person med fagutdanning bærer tittelen «misjonær» når hun/han reiser ut for en norsk misjonsorganisasjon, uansett hvilken oppgave hun/han går inn i. I andre sammenhenger ville vedkommende båret en annen tittel; bistandsarbeider, nødhjelpsarbeider eller annet. Misjonen har her et forklaringsproblem. NORAD er kjent med dette, har forstått det og akseptert det. Med stadig skiftende personell i NORAD og bistandsorganisasjoner vil vi kontinuerlig måtte forklare og informere om dette.
HVORFOR BEHOLDER misjonen så denne tittelen? Fordi det gir tilhørighet og identitet. Alle, hjemme og ute, skal vite at en «bistandsarbeider» med tittelen «misjonær» representerer en misjonsorganisasjon hva enten hun/han arbeider med vegbygging, som rådgiver i jordbruksprosjekt, som lærer eller i helsearbeid.
Bistandsnemnda og medlemsorganisasjonene benevner sitt arbeid med «diakonalt bistandsarbeid». Her snakker vi om det som andre ville kalle bistandsarbeid. Ordet «diakonalt» signaliserer at arbeidet springer ut fra en kirke eller menighet. I praksis er det neppe noen forskjell på arbeidet,- begrunnelsen for å gjøre det kan være ulik.
Dette førstesideoppslaget skaper i beste fall interesse og oppmerksomhet. I verste fall er det en forvrengning av sannheten og kan bidra til å skape et feil bilde av de faktiske forhold. Misjonærer er ikke statslønnet.
Som alle andre med oppdrag innenfor prosjekter støttet av norske offentlige bistandsmidler, utgjør de en del av de samlede budsjetterte utgiftene i prosjektet den tiden prosjektet varer, eller i den tiden hun/han er engasjert. For øvrig brukes i denne sammenhengen gjerne begrepet «underhold», ikke lønn. Dette underholdet varierer fra organisasjon til organisasjon, og er satt sammen av en rekke komponenter. Uten å gå i detalj, tror vi det er allment kjent at misjonærenes underhold, sammenlignet med andres lønn, er relativt lav. I tillegg kommer at 20 prosent av utgiftene utgjøres av organisasjonenes egenandel.
Når dette oppslaget følges opp av opplysningen «780 norske misjonærer sendt ut til 89 land», blir informasjonen direkte gal. Bruken av norsk personell i prosjekter støttet av norsk misjon og NORAD har gått kraftig ned i takt med et målrettet samarbeid om utdanning og kompetanseheving hos lokal partner, og i forhold til et ønske om sterkere vekt på lokal forankring og mottakeransvar.
I 1985 var det totalt 202 norske fagpersoner engasjert i prosjekter vi her snakker om. Dette tallet er i dag litt over 100. For 2000 støttes ca. 150 prosjekter i ca. 40 land av norsk misjon og NORAD. Prosjektene ligger innenfor sektorene helse, jordbruk, utdanning, integrerte prosjekter og «annet». Det er særlig innenfor helsesektoren reduksjonen av norsk personell er størst (fra 145 i 1985 til ca. 40 i 2000).
NÅR «KLASSEKAMPEN», som en oppfølging av oppslagene i «Bistandsaktuelt» med store bokstaver slår til med «Misjonerer med lønn fra staten», skal avisen ha ros for imponerende journalistisk akrobatikk. Selvfølgelig er det misjonsorganisasjonenes oppgave å drive misjon, det er jo derfor de er til. Og selvfølgelig misjonerer misjonærene, men her må vi holde to ting klart fra hverandre. Misjonen driver evangelisering og kirkebyggende arbeid. Men misjonen støtter også diakonalt arbeid, på helsesektoren, undervisningssektoren, innenfor jordbruk, utvikling av infrastruktur, mikrokredittprogrammer, organisasjonsutvikling, demokrati- og likestillingsarbeid osv. osv. Og misjonen ser dette som to sider av misjonsoppdraget, men skiller klart mellom dem i sitt forhold til å forvalte offentlige norske bistandsmidler. Her ønsker vi å opptre ryddig, og forlanger å bli trodd på at vi gjør det.
Hensikten med å formidle norsk bistand via norske frivillige organisasjoner er bl.a. at slike organisasjoner representerer en vesentlig del av det norske sivile samfunn. De bistandsmidlene vi her snakker om, skal bidra til å bygge sivilt samfunn i samarbeidslandene. Misjonsorganisasjonene er religiøst verdibaserte organisasjoner, andre er for eksempel politisk verdibasert. Andre igjen har en helt annen bakgrunn for sitt engasjement. Alle er bærere av verdier, holdninger og normer. 70-årenes naive tro på at det er mulig for mennesker eller organisasjoner å være verdinøytrale og/eller opptre verdinøytralt er i beste fall fortsatt naiv. I dagens samfunn er det nettopp verdier vi savner og verdier det ropes etter. Det mangfold av verdier norske frivillige organisasjoner representerer og bringer inn i samarbeidet, er et verdifullt bidrag til bygging av sivile samfunn i våre samarbeidsland.
«MISJONÆRER KAN for lite når de reiser ut», heter det i en tittel i Bistandsaktuelt. Formuleringen kan gi et feilaktig bilde av situasjonen. Det skulle være interessant å møte organisasjoner eller personer innenfor bistandsarbeid som annonserer at de kan nok i forhold til den oppgaven vi står overfor.
Poenget med Bistandsnemndas engasjement for kompetanseheving innenfor bistand, er en erkjennelse av at vi må sikre et høyest mulig bistandsfaglig nivå på medarbeidere som sendes ut. Noe av dette kan gjøres gjennom studier eller systematisk kursing her hjemme som forberedelse til utreise. Resten, og erfaringsmessig det vesentligste, skjer gjennom praktisering med prøving og feiling (læring) i aktiv innsats med samarbeidspartnere ute.
«Misjonærer» som sendes ut i diakonalt bistandsarbeid kan neppe mindre enn andre som sendes ut. Poenget er at alle trenger en så grundig forberedelse som mulig, ikke minst i respekt for våre partnere ute. Denne erkjennelse har Bistandsnemnda tatt inn over seg, og medlemsorganisasjonene har satt i gang en systematisk bistandsfaglig forberedelse av sine medarbeidere i sine utdanningsinstitusjoner.
«All PR ER GOD PR» sies det. Så vel «Bistandsaktuelt» som «Klassekampen» har fått med mye korrekt og nyttig informasjon om misjonens samarbeid med lokale partnere, og dette bidrar til at flere forstår mer av disse organisasjonenes rolle og innsats som bistandsaktører. Samtidig er det viktig at stoffet presenteres på en slik måte at det ikke sår mistanke om skjulte motiver og svekker tilliten mellom oss som partnere i bistandsarbeidet. Bistandsnemnda og medlemsorganisasjonene ønsker full åpenhet rundt sitt bistandsengasjement, og imøteser enhver samtale og debatt om dette med positiv velvilje.
Nils Christian Faarlund er generalsekretær i Det Norske Misjonsråds Bistandsnemnd.