Monterrey ga mer penger

Fra 18. til 22. mars var statsledere fra 50 land samlet i Monterrey i Mexico for å sikre FNs målsetting om å halvere fattigdommen i verden innen 2015. Konferansen «Finansiering for utvikling» (Financing for Development, FFD) hadde som mål å mobilisere økonomisk støtte til finansiering av fattigdomsreduksjon i verden.
Monterrey-konferansen var en videreføring av Milleniumstoppmøtet i New York høsten 2000. Der ble utvikling, fattigdomsbekjempelse og miljøvern erklært som FNs viktigste arbeidsområder. Målsettingen er blant annet å halvere andelen fattige som lever på under én dollar om dagen innen år 2015. Hvis utviklingen fortsetter slik som i dag, vil for eksempel de afrikanske landene sør for Sahara være langt fra å innfri milleniumsmålene.

Institusjonelt samarbeid. Monterrey-konferansen var i utgangspunktet banebrytende fordi den ikke var et rent FN-arrangement. For første gang var det lagt opp til et institusjonelt samarbeid mellom FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens Handelsorganisasjon (WTO).
- «Finansiering for utvikling» har reposisjonert FN som bistandsorganisasjon, etter at den sto i fare for å bli utrangert av Verdensbanken og IMF, mener seniorrådgiver Jan Erik Leikvang i Utenriksdepartementet.
Han har ledet Monterrey-forhandlingene fra norsk side. En av hensiktene bak FFD har vært å skape et tettere samarbeid mellom FN og de store internasjonale finansinstitusjonene.
- Vi må bli flinkere til å samarbeide med andre institusjoner. Det er det Monterrey handler om, innrømmer Thomas Dawson, leder for IMFs eksterne forbindelser.

Knyttes opp mot PRSP-prosessen. Mange frykter derimot at resultatet av FFD vil bli det motsatte. Oppfordringen i Monterrey-konsensuset om økt bistand er nemlig knyttet til den såkalte PRSP-prosessen (Poverty Reduction Strategy Paper), som ble innledet av Verdensbanken og IMF i 1999. Selv om denne prosessen er en del av de to finansinstitusjonenes nye søkelys på reduksjon av fattigdom, frykter kritikerne at den i virkeligheten vil gi Verdensbanken og IMF et enda sterkere grep om utviklingen i de fattige landene og dermed svekke FNs rolle ytterligere.

Norsk næringsliv manglet. Også den private sektor var en viktig aktør i Monterrey. Et eget næringslivsseminar ble arrangert parallelt med resten av konferansen. I den norske handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse er det lagt stor vekt på at næringslivet skal delta. Utenriksdepartementet hadde blant annet invitert både LO og NHO til å delta på konferansen. Begge organisasjonene glimret med sitt fravær.
- Norske bedrifter har dessverre ikke oppfattet dette som et viktig forum for internasjonalt samarbeid. Det er synd, fordi det her er en rekke betydelige næringslivsinteresser representert fra andre land. Jeg tror norsk næringsliv og konsernledere hadde hatt stor nytte av å være her for å få et bedre perspektiv på sitt u-landsengasjement, sier utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson.

Lite penger på bordet. - Monterrey skulle handlet om øyeblikkelig og konkret mobilisering av ressurser, fordi folk sulter i hjel akkurat nå, heter det i en uttalelse fra frivillige organisasjoner i de minst utviklete landene. De kaller Monterrey-konsensuset et skritt tilbake fra de siste års forpliktelser til å lette fattigdom.
De siste tiårene har bistanden sunket, mens de rike landene paradoksalt nok har blitt enda rikere. Dragkampen om å oppfylle den over 30 år gamle målsettingen om å gi 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) fortsetter. Under Monterrey-konferansen ble det heller ikke etablert enighet om tidsrammer for en opptrapping av bistand eller andre overføringer som kan bidra til å nå målene i Milleniumserklæringen.
- Det blir gitt for lite penger til å nå dette målet. Det som trengs, er mellom 50 og 100 millioner dollar i året. Det er mange penger, men lite sammenlignet med de 25.000 milliarder dollar som utgjør de rike landenes samlede bruttonasjonalinntekt - eller de 500 milliarder dollar som blir brukt til militære utgifter hvert år, mener Jeffrey D. Sachs, professor i økonomi og direktør for Center for International Development ved Harvard universitetet. Han er også spesialrådgiver for FNs milleniumsmål.

Mange hull. Også sivilsamfunnet på både nasjonalt og internasjonalt nivå var i utgangspunktet gledelig overrasket over å bli invitert til å delta i utformingen av Monterrey-konsensuset. Representantene fra Forum for miljø og utvikling ( paraplyorganisasjon for norske frivillige organisasjoner) skrøt av samarbeidet med norske myndigheter og andre frivillige organisasjoner i prosessen forut for Monterrey-konferansen. Samtidig uttrykte de kritikk og skepsis til både konsensusdokumentet og konferansen i seg selv. I motsetning til vanlig praksis var konsensusdokumentet klart allerede før konferansen begynte. De frivillige institusjonene som deltok føler at deres innspill og forslag ikke ble tatt i betraktning i den endelige utformingen av dokumentet, som de betegner som «hult».

For mye om bistand. - Vår oppfatning er at konsensuset er såpass mildt og i mangel av «deliverables» for at USA kunne godta det. Hvis ikke ville Bush antagelig ikke ha kommet, og konferansen ville ha kollapset, mener Gunhild Ørstavik fra Forum. Hun synes konferansen dreide seg for mye om bistand, med lite fokus på andre systemiske spørsmål.
- Bistand alene kan ikke løse alle utviklingsproblemene i verden. Vi savner et søkelys på temaer som helhetlig sør-politikk, gjeld, kvinneperspektiv, menneskerettigheter og en generell styrking av FN-systemet, sier hun.

Felles ansvar. Noen av kravene Monterrey-konsensuset setter til mottagerlandene, er at de motarbeider korrupsjon, utarbeider et lovverk som tilrettelegger for investeringer og transparent finansiering, fjerner tollbarrierer og tilrettelegger for demokrati. Selv om de har akseptert disse punktene, har mange av de fattige landene anklaget konsensuset for å motivere rike industrinasjoner til å gi bistand mot at de kan sette strenge krav til kondisjonalitet og dermed overvåke de enkelte lands interne handel, politikk og utvikling.

Korrupsjonen begrenser. - Korrupsjon er en av de største begrensningene for vellykket utvikling i fattige land, sier David Ugolor, leder for African Network for Environmental and Economic Justice (ANEEJ). Han mener at nord og sør sammen må ta ansvar for en kampanje basert på moral og sosial og økonomisk rettferdighet for å gjøre finansieringssystemene og bankene i rike land mer utilgjengelige for korrupsjonspenger.
- Monterrey-konsensuset anerkjenner at det må et globalt initiativ til for å sikre repatriering av stjålne bistandspenger. Hvis de rike landene krever at fattige land står til ansvar for bruken av bistandsmidler, så må de først gjøre noe med de mørke hullene i de globale finansieringssystemene som innbyr til plyndring av offentlige midler i afrikanske land, oppfordrer Ugolor.

Åpne Afrika for handel. - Fattigdommen i Afrika skyldes politiske beslutninger på globalt nivå, ikke afrikanerne selv, mener Helen Wangusa fra African Women's Economic Policy Network.
- Afrikas problemer er typisk afrikanske, og ikke nødvendigvis lik de andre fattige land sliter med. Vi besitter enorme naturressurser, men mangler den økonomi, utvikling, utdanning og demokrati som skal til for å nyttegjøre oss av disse, sier Abdoulaye Wade, president i Senegal.
Selv i 2000, da internasjonale investeringer blomstret som aldri før, sank Afrikas andel til under en prosent. Nå er afrikanerne selv innstilt på å snu denne nedadgående tendensen.
- Nøkkelen til realiseringen av Afrikas store potensial ligger i et samarbeid mellom offentlig og privat sektor. I tillegg til utenlandske ressurser, må vi selv også investere i Afrika, mener lederen for African Business Round Table, Alhaji Bamanga Tukur.

- Vil bli hørt. Alhaji Bamanga Tukur og andre afrikanske politikere og næringsdrivende knytter stort håp til den ferske organisasjonen «The New Partnership for Africa's Development» (NEPAD). Organisasjonen samler offentlig og privat sektor på lokalt og internasjonalt nivå, og jobber direkte med den Internasjonale handelsorganisasjonen (ICC). Tukur forventer seg mye av Monterrey-konferansen.
- Fra i dag av vil vi bli hørt, og ikke bare sett, mener han.

Unngår ustabile land. Næringslivsrepresentanter fra nord innrømmer at dårlig avkastning er en av hovedgrunnene til at det er lite investeringer i Afrika.
- Med en hel verden å ta av investerer man der man føler det er størst sjanse for god avkastning. Så langt har ikke det vært i Afrika. Man unngår land som er politisk ustabile og korrupte. For å snu denne tendensen og stimulere til økt utenlandsk investering må internasjonalt næringsliv være med å se på hva som kan gjøres for å hindre disse negative mekanismene. Det er vårt moralske ansvar å investere i Afrika, det er ikke en tjeneste vi gjør disse landene, sier Michael Treschow, generaldirektør i Electrolux.

Helen Kierulf Svane er norsk frilansjournalist med base i Mexico By.