Mottakerorientering – dogme og ønsketenkning?
DEN SISTE TIDEN har prinsippet om mottakerorientering blitt stadig sterkere befestet i NORADs gjennomføring av utviklingssamarbeidet. Det kan nok delvis skyldes den forrige regjeringens politiske vektlegging. Men like mye skyldes det kanskje at NORAD synes overbevist om prinsippets fortreffelighet. Og det er vanskelig å være uenig – i teorien. Det er bare det at teori og virkelighet ofte fortoner seg forskjellig – og kanskje spesielt i utviklingsland.
Det er denne diskusjonen Thor S. Larsen, NORAGRIC, ønsket å ta i Bistandsaktuelt nr. 1/2000, og som Oddvar Smukkestad etterlyste reaksjoner på i forrige utgave. Selv har jeg gjort meg visse refleksjoner på bakgrunn av arbeid i utviklingsland og som ansatt hos Riksantikvaren, med ansvar for samarbeidet med bl.a. NORAD. Min frykt er at prinsippet om mottakeransvar - hvis det føres linjen ut - lett kan gli over i ansvarsfraskrivelse og manglende prioritering og styring fra norsk side.
På kulturminneområdet har man gode politiske føringer for utviklingssamarbeid. I Utenriks-departementets «Strategi for miljørettet bistand» er dette omtalt som en av fire prioriterte tema. Likeledes er det høyt oppe i «Politiske prioriteringer 1998 - 2001. I dette ligger erkjennelsen av at det er viktig å ta vare på kulturminnene som en ikke-fornybar ressurs og som en kilde til kunnskap, identitet og opplevelse. Når man dessuten, som følge av den såkalte Kjørven/Øgrey-rapporten i fjor fikk etablert ordninger med at miljødirektoratene skulle være fagsentre for NORAD på sine respektive fagområder, så burde forholdene ligge godt til rette for at politikken gjennomføres.
Men hva skjer? Svært lite. En ting er at Riksantikvaren får minimalt med midler til å bygge opp den bistandsfaglige kompetansen og det nettverket som trengs for å innfri fagsenter-rollen. Verre er det at det knapt finnes prosjekter å vise til hvor kulturminner i utviklingsland ivaretas som følge av norsk bistand. Dette til tross for at kulturminnene står under et konstant press - truet av forvitring eller rasering i forbindelse med utbyggingsprosjekter eller plyndring og ulovlig eksport til utenlandske samlere. Og dette til tross for at kulturminnemyndighetene, spesielt i afrikanske land, tilkjennegir et sterkt behov for og ønske om bistand.
Hvorfor det ikke skjer noe? Den forklaringen man får i NORAD vil vanligvis være at dette ikke er prioritert i mottakerlandene. Forståelig vil mange mene, siden de fattigste landene kanskje har andre og mer akutte behov. Men mottakers svar avhenger av hvem man spør og hvordan giver formulerer spørsmålet.
I et stat-til-stat-samarbeid er det regjeringene som kommuniserer, med Finansdepartementet i mottakerlandet som en særlig sentral aktør. Med den tvilsomme politiske plattform mange regjeringer i utviklingsland har, kan man spørre seg hvor demokratisk og rettferdig prioriteringene vil være. Ofte representerer regjeringene en etnisk gruppe, med den følge at andre etniske grupper blir ignorert. Neglisjering eller favorisering av kulturminner vil i et slikt perspektiv kunne sees som politisk kamp om historisk herredømme. Kravet til sentralt planlagt og koordinert opptreden fra mottakerlandene kan også føre til at de uten talerør stenges ute, fordi kontaktflaten mellom giver og mottaker snevres inn og prosessen blir ugjennomskuelig for alle andre enn et fåtall byråkrater og politikere. Det gir rom for en stor grad av skjønn og ikke så rent lite maktkonsentrasjon.
For NORAD, som hanskes med slike prosesser til daglig, må dette være et dilemma og en krevende balansegang. På den ene side å skulle leve opp til mottakerorienteringen og på den andre siden innfri norske krav og målsettinger for bistanden. Jo lenger man fører prinsippet om mottakeransvar, jo mindre blir andre vedtatte mål og prinsipper verdt. Og hvem skal så stå til rette når disse ikke innfris?
Johan Kr. Meyer er seksjonssjef hos Riksantikvaren.
