Naboer i to verdener

Det er mange som mener at Brasils fremtid som kulturnasjon er truet, fordi klassene distanserer seg fra hverandre i former for selvvalgt apartheid. Særlig de ungdommene som har sitt på det tørre: utdannelse, jobb, hjem og penger. Hvorfor skal de pleie kontakt med de andre? De kjenner ikke til stort mer i denne verden enn hjem, skole og shoppingsenteret. Og de arver foreldrenes frykt, fordommer og fordømmelse av fattige kriminelle.

Men for fem år siden var det en gjeng på sju oppegående ungdommer fra solid middelklasse som ville bryte mønsteret, og begynte en bevisstgjøringskampanje. Deres engasjement kan synes bagatellmessig, men det har vakt oppmerksomhet som en lovende modell for bygging av sosiale og kulturelle relasjoner på tvers av ghettogrensene.
- Vi visste jo at mange ungdommer hadde et helt annet liv enn vårt eget, men det var i teorien. Det var et sjokk for oss gå inn i virkelighetens verden; å se skitten og søppelet, å kjenne luktene, å føle nærværet av volden, forteller Juliana Jumi Kaneto, en av medlemmene i gruppen Solidaria. Som mange andre i Sao Paulo er hun etnisk japaner men hilser overraskende velkommen på norsk og forteller at hennes høyeste ønske er å lære skikkelig norsk. Også tre andre i gruppen har vært i Norge. Det er en bivirkning av Operasjon Dagsverk og ungdomsutveksling.
Jeg møter de solidariske ungdommene en kveld de har møte med en av de mest markerte hiphop-gruppene i Sao Paulo, som også tilhører ungdom på den grønne gren. De vil gjerne starte et fellesprosjekt for å bevisstgjøre fattige fra favelaen til å stå opp for sine rettigheter, blant annet ved hjelp av nettopp denne musikkformen, som er i ferd med å bli en undergrunns-politisk maktfaktor av stor betydning i Brasil. Bare i Sao Paulo er det over 30 000 rap band. Den er røsten til de fattige ungdommene.

Solidaria-gjengen har som mål å bidra til å forandre urettferdige holdninger i sin generasjon. De fleste skolekameratene er like likegyldige som før. Men det har skjedd mye med dem selv.
- Vi er forandret. Vi kommer aldri mer til å være likegyldige. Det er umulig å gå tilbake. Og vi er sterke og vil fortsette å slåss. VI har kontakt med 10-15 andre lignende grupper i Sao Paulo. Vi ser på fattige ungdommer på en annen måte enn før. Det er ikke lenger de og oss. Også våre foreldre viser mye mer forståelse for andre enn før. Vi har også mye igjen selv for det vi gjør, sier Samantha Neves.
- I Brasil finnes det ingen ungdomspolitikk for de som har passert 19. De har store problemer med både utdannelse og arbeid, sier Magi de Freitas, sosiolog og prosjektleder i organisasjonen Ahâo Educativa, som kanaliserer støtten fra NORAD/Kirkens Nødhjelp til ungdommene. I fjor høst ble det for første gang holdt et felles møte for ungdomsorganisasjoner fra ulike sosiale miljøer i Brasil. Alle avskygninger var representert. Anarkister, punkere, kirkelige grupper, hiphop osv.
- Samfunnets generelle oppfatning er at mange ungdommer er farlige, sier Freitas.
- Men de fleste er bare fattige og uten jobb. Kriminelle organisasjoner rekrutterer mange, og det oppstår store problemer som det offentlige helst vil fortrenge. Og man ser heller ikke de mange positive iniativene som de unge selv tar. Som hiphop-bevegelsen. Vi prøver å støtte slike grupper, fordi de har bedre evne enn oss til å eksponere klart ungdommens syn direkte overfor myndighetene. De er små dråper i havet, men de viser vei. Nå vil vi gjerne lage et senter der vi kan gi informasjon om jobb, undervisning og bomuligheter. Vi støtter 18 grupper. Det tar tid å oppnå tillit. De ser med mistillit på voksne.

I 1990 ble hiphop-gruppen Conceitos de Rua dannet. De begynte å arbeide for barn og unge i sine nabolag, både forebyggende og blant de som allerede var belastet. De vokste til 180 medlemmer, men miljøet krevde sitt:
- Tre av den opprinnelige gruppen vår er blitt drept, og tre andre lever som kriminelle, forteller gruppemedlemmet Carlos. Driftsutgiftene ble for store uten noen form for støtte, så nå er antall medlemmer ca. 30. En periode ble musikalske aktiviteter kvalt av politiske diskusjoner. I dag er balansen gjenopprettet. Politisk bevisstgjøring er målet, musikken er middelet.

Pelle Nilsen er frilansjournalist og redaktør for bladet «Travel News».