Naturvern i Afrika: Retorikk og praksis
I DAGENS DOMINERENDE retorikk bidrar naturvern i Afrika til å redusere fattigdom, og vernet er basert på lokal deltakelse. I faglitteraturen finner vi derimot dokumentasjon på store sprik mellom retorikk og praksis. Selv har vi beskrevet et eksempel på dette fra Sør-Afrika.
Det er interessant å se WWF-Norges bidrag i denne debatten: I mangel av gode argumenter velger de å gjøre oss to til gjenstand for personangrep basert på alvorlige beskyldninger om at vi mangler etterrettelighet og at våre argumenter er basert på grove feil.
HVORDAN BEGRUNNER så WWF disse beskyldningene? I Bistandsaktuelt 8/05 viser de først og fremst til at Sør-Afrikas nasjonalparkmyndigheter (SANParks), ikke liker vår kritikk angående Namaqua nasjonalpark. Men SANParks er en aktør som selv rammes av kritikken. Deres argumenter er derfor et partsinnlegg, og et slikt selvforsvar kan selvfølgelig ikke brukes som fasit slik WWF gjør. I sitt svar på vår kritikk klarer ikke SANParks å tilbakevise våre innvendinger om at parken konkurrerer med jordreformen, at den er opprettet uten lokal deltakelse og at den medfører svært liten nytte for folk lokalt.
WWF beskylder oss for uberettiget generalisering fra nevnte eksempel til «alt WWF driver med». Uberettigede generaliseringer er det imidlertid WWF selv som besørger med sine generelle påstander om egen fortreffelighet i forening av naturvern med lokal deltakelse og fattigdomsbekjempelse. For å tilbakevise slike påstander trengs det ikke mer enn ett case som viser det motsatte.
MEN BEVARES, i forskningslitteraturen finnes det mange flere eksempler. Vi vil trekke fram en studie av professor Michael Cernea og dr. Kai Schmidt-Soltau fra seks sentralafrikanske land (Nigeria, Gabon, Kamerun, Kongo, Ekvatorisk Guinea og Den sentralafrikanske republikken). Studien viser at siden 1990 har 120.000 mennesker blitt forvist i forbindelse med etablering av verneområder i disse landene. Ytterligere 170.000 mennesker risikerer samme skjebne på grunn av verneområder som er planlagt etter forslag fra WWF. I tillegg risikerer 250.000 mennesker å bli sterkt berørt av forvisningene som ufrivillige «vertskap» for de forviste. Forskerne peker på forverringer av levevilkår både for dem som tvinges til å flytte og dem som påtvinges mange nye naboer. WWF innehar en sentral rolle i forbindelse med flere av disse forvisningene.
WWF ER EN MEKTIG organisasjon som er villig til å gå langt for å sverte omdømmet til fagfolk som oppdager sprik mellom organisasjonens retorikk og praksis. Den enkelte stilles dermed overfor følgende etiske valg: Skal man påpeke alvorlige konsekvenser for folk i u-land eller skal man lukke øynene og late som ingenting av hensyn til omdømme og karriere?
