Norge går imot egenandeler
Statssekretær Olav Kjørven i Utenriksdepartementet er enig i konklusjonen i den nye rapporten fra de frivillige organisasjonene – at fattige menneskers muligheter til å benytte seg helse- og skoletilbud påvirkes på en dramatisk, negativ måte når det kreves egenandeler fra brukerne.
Norges holdning til dette i bistanden er rimelig klar: som en hovedregel er det ikke heldig å benytte seg av egenandeler på sosiale tjenester, sier Kjørven.
Hans inntrykk er at ulike norske regjeringer, uavhengig av politisk farge, har stått for denne linjen - i tråd med hva som har vært regnet som god nordisk sosialpolitikk. På begynnelsen av 1990-tallet var Norden likevel en del av «det store konsensus» som ledet til at egenandeler ble innført i sammenheng med ulike reformpakker, men denne holdningen har endret seg til en klarere aktiv motstand de siste årene - primært i forhold til egenandeler i utdanningssektoren.
I dag er det en betydelig grad av enighet blant internasjonale bistandsgivere om at egenandeler på utdanning bør avskaffes, mens det er mer uenighet om holdningen til egenandeler på helsetjenester.
- Dersom et land skal innføre egenandeler på helsetjenester, mener jeg landet bør ha en ekstremt god begrunnelse for det. Man må i så tilfelle kunne påvise at dette ikke reduserer, og samtidig forbedrer tilbudet. Og man må ha måter å sikre at det ikke er de fattige som rammes, sier Kjørven.
Han understreker samtidig at en slik holdning fra bistandsgivernes side ikke må bli en tvangstrøye for mottakerlandet.
- Vi må se nyansene i dette bildet. På vannområdet har det for eksempel vært slik at vannforsyningsnettet ikke er blitt bygget ut, fordi vannet har vært gratis. Det har ført til at de fattige ofte har måttet bruke mye penger på å kjøpe vann på flaske, sier Kjørven.
