Om å yte tjenester og å endre samfunn

FORANKRING OG LEGITIMITET. Kirkens Nødhjelps og det internasjonale kirkelige nettverks erfaring gjennom de siste 50 års deltagelse i fattigdomsbekjempelse er entydig: Fattigdom i et samfunn må bekjempes av befolkningen selv. Derfor er det avgjørende at utenlandske aktører kobler seg opp til organisasjoner med folkelig legitimitet og bidrar til at disse blir effektive produsenter av sosiale tjenester og sterke røster for rettferdig fordeling av ressursene nasjonalt og internasjonalt. Bare slik blir bistanden fra nord et effektivt bidrag til kampen for rettferdighet. Halle Jørn Hanssens 10-15 års perspektiv på å avvikle egne og internasjonale organisasjoners operasjonalitet er for lenge.
Parmeggiani hevder at organisasjonenes legitimitet må søkes i deres profesjonelle kompetanse. Organisasjonens legitimitet må forankres hos givere hjemme og er bygget på at den kan sørge for synlig og dokumenterbar levering av sosiale tjenester til mennesker i nød. Sammen med Leger uten Grenser har Plan bidratt til å gjenintrodusere i Norge den stor-europeiske overtro om at effektiv bistand er avhengig av at ressursene er styrt av en organisasjon i nord. Denne styringen skjer ved at virksomheten ute styres og drives fra de europeiske hovedsteder, på samme måte som i et multinasjonalt selskap.
Svakheten med denne måten å bygge legitimitet på, er at den ikke forankres i organisatoriske uttrykk for samfunnsbærende og samfunnsendrende aktører i landet der en involverer seg. En gjør utvikling på vegne av andre. Slike organisasjoner har ikke legitimitet til å håndtere de største utfordringene vi alle står overfor: langsiktig bærekraft, redusert avhengighet, forsterking av fattige menneskers menneskeverd, og kost-nytte effektivitet. Det alvorligste er imidlertid at en slik forankring ikke har legitimitet til å endre strukturer nasjonalt og internasjonalt som produserer fattigdom, enten disse er politiske, kulturelle eller sosiale.

PROFESJONALITET OG FOLKELIGHET. Det har vært nødvendig å understreke behovet for folkelig forankring ute for å sikre bærekraftige resultater av vår innsats. Like nødvendig har det vært å fastholde nødvendigheten av folkelig forankring hjemme. Utfordringen vi står overfor er ikke bare å overføre størst mulig økonomiske ressurser. Like vesentlig er det å bidra til å bygge holdninger og handlinger i det norske samfunnet slik at vi kan fastholde grunnleggende verdier som leder til engasjement for andre og villighet til global forandring. Mobilisering for forandring krever legitimitet. Den kan kanskje kjøpes for penger, men blir først bærekraftig når den er forankret i en organisasjon utenfor driftsorganisasjon i styre og administrasjon.
Denne folkelige forankringen er ikke et uttrykk for et ønske om å reintrodusere amatørenes inntogsmarsj i bistanden. Det er slett ingen forutsetning for profesjonalitet at en organiserer seg uten folkelig forankring slik Parmeggiani synes å mene. Tvert om er det slik at først når profesjonaliteten er bygget inn i en folkelig forankret struktur, kan den utvikles til å bli en tjenlig profesjonalitet. Det er ikke slik at kompetanse alene kan skape en mer rettferdig verden, kompetansen må styres av et verdigrunnlag som er organisasjonsmessig og folkelig forankret. I Norge kaller vi dette demokrati eller folkestyre. Organisasjoner som bare har forakt til overs for folkestyre i Norge, er neppe velegnet som aktører i land der nettopp demokratisk underskudd er en del av de utfordringene samfunnene sliter med.
Det er denne verdimessige og demokratiske sikring av kompetansen som lett blir redusert i en stiftelsesmodell som utelukkende styres av et styre og en valgkomite. At mobiliseringsevnen for samfunnsforandring også er begrenset for en slik stiftelse, sier seg selv. Den blir i grunnen avhengig av at kjente mennesker legitimerer organisasjonen i offentligheten. Og hvilken sikring er egentlig det, faglig og verdimessig?

STAT - MARKED - SIVILT SAMFUNN. I møte med den globaliserte verden er det nødvendig å utvikle ulike roller og funksjoner for de forskjellige samfunnsinstitusjonene. Dersom vi skal oppnå betydelige fremskritt i kampen mot fattigdom og for en mer rettferdig verden er det nødvendig at alle aktører, gjerne gruppert i hovedkategoriene stat, marked og sivilt samfunn, innretter sin virksomhet slik at de gjensidig forsterker en felles endringsprosess som realiserer grunnleggende menneskerettigheter for alle. Dette betyr at det må stilles krav både til hvordan vi opptrer og hvordan vi samhandler. Verken stat, marked eller det sivile samfunn kan alene makte denne oppgaven. Jeg er forbauset over at Tor Elden ikke er villig til å se at problemene i en rekke utviklingsland ikke er en for sterk stat, men en svak stat med lav legitimitet og svært begrensede resursser. Dette kan på kort sikt skape et større rom for organisasjoner i det sivile samfunn. Men dersom vi skal makte å realisere grunnleggende menneskerettigheter, må statene oppfylle sine plikter og sørge for en politikk som legger til rette for at dette kan skje.
Det betyr at vi for det første må arbeide aktivt for at stat-til-stat-bistanden forsterkes og innrettes bedre. For det andre må vi være villig til å koordinere våre intervensjoner i det sivile samfunn med en total-strategi for det enkelte land. For det tredje må vi sørge for at vi ikke bidrar til å multiplisere antallet pseudo-organisasjoner uten folkelig forankring. Hanssens bilde fra India er velkjent, og gjelder også Latin-Amerika og Afrika.
På dette punktet har vi alle gjort feil og latt oss forføre av velartikulerte akademikere med gode analyser og prosjektsøknader for fattigdomsbekjempelse, men uten mobiliseringskraft og mulighet til å koble tjenesteytingen opp til en folkelig bevegelse for samfunnsendring i landene vi ønsker å engasjere oss i.
Erfaringene våre har vist at en utviklingsprosess der staten er eneste aktør, ikke gir de nødvendige resultateter verken i forhold til økonomisk vekst eller levering av sosiale tjenester. Men staten må sørge for nasjonale strategier der ulike aktører arbeider innenfor en organisert helhet. Muligheten for at dette kan gjennomføres, stiger dersom de sosiale tjenester implementeres av nasjonale organisasjoner med folkelig forankring som selv stiller krav overfor egne politiske myndigheter.
En av våre viktigste oppgaver fremover blir å sikre volum og kvalitet på sosiale tjenester levert av folkelige organisasjoner. Det vil kunne multiplisere antall aktører i et gitt samfunn som arbeider for en mer rettferdig fordelingspolitikk og gi disse større samfunnsmessig legitimitet. Slik kan levering av sosiale tjenester være et ledd i en større samfunnsendrende prosess og bli mer enn enkeltstående øyer av velferd for noen, velegnet for markedsføring av veldedighetsorganisasjoner i giverlandene.

KONKLUSJON: Kirkens Nødhjelp har sammen med våre søsterorganisasjoner i Europa og Nord-Amerika og i partnersamarbeidet med flere hundre organisasjoner i sør, selvfølgelig erfart at forholdet mellom visjon og virkelighet er vanskelig. I partnersamarbeidet er det ikke til å komme fra at den økonomiske makten ligger hos oss og derfor gir mulighet til dominans og avhengighet. Partnernes mobiliseringsevne er ikke alltid slik vi ønsker.
Kampen mot korrupsjon i et samfunn forutsetter at våre samarbeidsorganisasjoner og KN selv har en hundre prosent troverdig økonomiforvaltning med derav følgende kontrollmekanismer.
Organisasjonsmessige markeringsbehov både for KN og partnere i våre respektive samfunn skaper store utfordringer. Prioriteringer av innsatsen både på sektor, organisasjon og land er en løpende kilde til debatt og utvikling.
Samspillet mellom nasjonal kapasitet og internasjonal kapasitet i katastrofesituasjoner utløser kraftødende debatter og forsinkelser. Fattigfolks rettigheter i land der det ikke er demokratisk rom for et aktivt sivilt samfunn skaper behov for nødvendige kompromisser.
Men dersom målet er å gi fattigfolk rettferdighet, finnes det ingen annen vei enn å satse på de riktige aktørene. Disse er ikke multinasjonale hjelpekonserner på leting etter nye inntektsbringende land og som tror at samfunnsendring skjer ved hjelp av profesjonelle fagfolk, legitimert av kjendiser innenfor kultur og samfunnsliv. Det kan bare skje ved organisasjoner som bygger profesjonell kompetanse inn i folkelig og verdiforankret organisasjonsarbeid hjemme og ute.
Det er denne retningen politisk ledelse i norsk bistandspolitikk er nødt til å velge i forhold til ulike organisasjoner i Norge når den nå skal utforme en politikk for det neste tiåret.
Så får spesialiserte kompetansestiftelser i nord finne sin plass innenfor en slik strategi. Flere av oss vil uten tvil bruke dem dersom partnersamarbeidet krever det. Men hovedaktører i kampen for rettferdighet innenfor det sivile samfunn kan de aldri bli.

Atle Sommerfeldt er generalsekretær i
Kirkens Nødhjelp.