Øst-Timor – fra armod til velstand

Ca. 25 - 30 prosent av befolkningen mistet livet under okkupasjonen. Før indonesierne trakk seg ut i 1999, fant det sted voldshandlinger og ødeleggelser, igangsatt av indonesiske soldater og politi i samarbeid med lokale militsgrupper. Om lag 80 prosent av landets infrastruktur ble ødelagt, 300 000 mennesker måtte flykte og 1300 ble drept.
Øst-Timor hører med blant verdens fattigste land. På FNs Human Development Index ligger landet på 140. plass av 177 land. Befolkningsveksten er trolig den høyeste i verden. Hver kvinne føder gjennomsnittlig 7,8 barn. 42,5 prosent av befolkningen er under 15 år. Om lag halvparten av alle barn under fem år er kortvokste og undervektige som følge av under- og feilernæring. Det generelle utdanningsnivået er svært lavt. Av den voksne befolkningen kan 42 prosent verken lese eller skrive. Indonesias tilbaketrekning etterlot en stor mangel på kvalifisert personell innen alle samfunnssektorer. Arbeidsløsheten i byene, spesielt blant yngre mennesker, ligger på 40 - 50 prosent.
Øst-Timor sliter med dårlig infrastruktur. Store deler av landet bærer fortsatt preg av Indonesias «brent jord»-taktikk. Utenfor hovedstaden Dili er vannforsyningen dårlig. Elektrisitet forekommer bare sporadisk. Landet har liten eller ingen industri. Kaffe står for 80 prosent av eksportinntektene. Bare 4,7 prosent av landet er egnet til landbruksformål. Jordsmonnet er de fleste steder skrint og deler av landet er utsatt for tørke.

Portugisisk er offisielt språk, men snakkes bare av ca. fem prosent av befolkningen. Dette skaper avstand og kommunikasjonsproblemer mellom den portugisisk-talende administrative og politiske elite og befolkningen for øvrig.
Ved selvstendigheten i 2002 manglet landet både institusjoner og fagfolk til å lede oppbyggingen av landet. Mye er gjort de siste tre årene for å gjenoppbygge landet og bedre de sosiale tjenestene til landets innbyggere. I tillegg til fattigdom og arbeidsløshet er Øst-Timors kanskje største utfordring mangelen på kompetanse og kapasitet til å bygge opp en effektiv og velfungerende statsadministrasjon og privat sektor. Vel så viktig er det å sikre en forsvarlig utnyttelse av landets naturressurser, spesielt olje og gass. Men kompetanseutvikling er vanskelig når det er få eller ingen å overføre kompetanse til. Det er derfor nødvendig å satse sterkt på utdanning og opplæring, både i Øst-Timor og i utlandet. Dette vil ta tid.
Ved valget i 2001 fikk den tidligere frigjøringsbevegelsen FRETILIN 55 av 88 plasser i parlamentet. Neste president- og parlamentsvalg vil finne sted i 2007. Bruken av landets oljeinntekter kan bli et viktig valgtema.

Samtidig med at Øst-Timor sliter med stor fattigdom, har landet enorme olje- og gassforekomster både på land og på egen sokkel og i det omtvistede området sør for Øst-Timor som forvaltes av Australia og Øst-Timor i fellesskap, det såkalte Joint Petroleum Development Area (JPDA). 90 prosent av inntektene fra Bayu/Undan-feltet i JPDA går til Øst-Timor. Ytterligere inntekter er ventet fra gassfeltet Greater Sunrise, hvor det er enighet om en likedeling av inntektene. En rørledning fra dette feltet til Øst-Timor vil åpne for etableringen av en egen petrokjemisk industri.
En fornuftig forvaltning av landets petroleumsformue vil være helt avgjørende for det unge landets utvikling fremover. Hittil har myndighetene truffet kloke beslutninger gjennom ressursforvaltning, beskatning, oljefond og budsjettpolitikk. Utfordringen er hvordan man klarer å videreføre dette, gitt at presset for å bruke mer av oljepenger vil tilta i årene fremover.
Samtidig med at inntektene fra olje og gass øker, har produksjonen i andre sektorer sunket. Det er behov for en diversifisering av økonomien, bl.a. innen kaffeproduksjon og turisme, for å hindre en for stor avhengighet av petroleumssektoren.

Norge har på mange måter fremstått som en aktiv fødselshjelper for den nye staten, ikke minst gjennom tildelingen av Nobels fredspris i 1996 til biskop Carlos Belo og nåværende utenriksminister Dr. Jose Ramos Horta. Dette forplikter.
Siden 2002 har Norge deltatt aktivt i gjenoppbyggingen av Øst-Timor. Norsk bistand har bidratt til å styrke landets økonomi- og petroleumsforvaltning og sikre en bærekraftig forvaltning av landets naturressurser. Norsk faglig bistand har gitt en bedre fungerende petroleumsadministrasjon, bl.a. gjennom en restrukturering av oljedirektoratet i landet og opplæring av kjernepersonell. Norsk faglig bistand har også stått helt sentralt i forbindelse med oppbyggingen av et oljefond og en lov for forvaltning av oljefondet. Det er også ytet bistand til utarbeidelsen av en petroleumslov og en petroleumsskattelov. Fra norsk side er det også gitt rådgivning hva angår miljøprofilen og til å styrke parlamentets rolle innenfor petroleumssektoren. Norge har også gitt faglig bistand i tilknytning til delelinjeforhandlingene med Australia.
Innen vannkraftsektoren har Norge bistått med gjennom kartlegging av landets vannkraftpotensial, opplæring, forundersøkelser for bygging av småkraftverk og et mellomstort kraftverk og støtte til installering av strømmålere i hovedstaden Dili.
Den norske støtten til energisektoren skjer gjennom samarbeidsavtaler mellom Øst-Timor og norske institusjoner innen olje/gass og vannkraft. For tiden er det i alt ni norske rådgivere engasjert i Øst-
Timor.

Norge får stor oppmerksomhet og honnør både fra myndighetene i Øst-Timor og det internasjonale giversamfunnet for sin innsats innen energisektoren på Øst-Timor, ikke minst etableringen av oljefondet. Den modellen som er valgt for forvaltningen av oljeinntektene, bør etter mange eksperters mening benyttes i andre fattige land som sitter med verdifulle og uutnyttede naturressurser. Nettopp i slike land er det viktig å sikre at inntektene ikke forsvinner i private lommer og at overskuddet blir spart for fremtidige generasjoner.
Den norske bistanden har vært fordelt mellom institusjonssamarbeid og støtte gjennom multilaterale organisasjoner. Det gis også støtte gjennom de frivillige organisasjonene Strømmestiftelsen og Caritas. Norge har også bidratt med kapasitetsbygging innen justissektoren.
I november i år ble det undertegnet en ny intensjonsavtale for perioden 2005 - 2008. Avtalen har en ramme på 58 mill. kroner pr. år, hvorav 10 mill. i budsjettstøtte. Hovedsatsingsområder er godt styresett, forsvarlig forvaltning av naturressurser og budsjettstøtte.

Øst-Timor har i motsetning til mange land som kommer ut av en voldskonflikt, unngått at konflikten blusser opp igjen. I stedet har landet opplevd fred, stabilitet og sikkerhet. For landets myndigheter er det viktigere å sikre et friksjonsfritt forhold til Indonesia enn å forfølge de som deltok i overgrepene og ødeleggelsene i 1999. Viktige skritt er tatt for å sikre nasjonal forsoning og dialog. Ikke minst har den katolske kirken spilt en aktiv rolle. Men Øst-Timors nåværende stabilitet er skjør, og det foregår fortsatt «episoder» på grensen til Indonesia. Mulighetene for en konflikt kan derfor ikke utelukkes.
Øst-Timor beveger seg raskt i retning av en oljeøkonomi. Oljeinntektene overgår allerede budsjettstøtten utenfra. Oljefondet med sine 335 mill dollar er større enn statsbudsjettet på 250 mill. dollar. Mange givere stiller i økende grad spørsmålstegn ved Øst-Timors behov for utenlandsk bistand - spesielt i form av budsjettstøtte - etter hvert som oljeinntektene øker. Øst-Timor vil imidlertid ha behov for utenlandsk bistand i årene fremover dersom landet skal kunne bekjempe fattigdommen i landet og nå Tusenårsmålene. En dramatisk reduksjon i utenlandsk bistand - ikke minst budsjettstøtte - kan føre til press i retning av en ikke bærekraftig bruk av oljeinntektene, noe som vil underminere oljefondet og en forsvarlig sparepolitikk. Manglende absorpsjonsevne kan imidlertid tilsi et lavere bistandsbehov og en dreining fra budsjettstøtte til faglig bistand.
Fra myndighetenes side arbeides det aktivt for å tiltrekke seg utenlandske investeringer og engasjement. Her bør også norske selskaper kjenne sin besøkelsestid. Statoil har allerede meldt sin interesse når det gjelder utnyttelsen av landets olje- og gassressurser.
Samtidig som Øst-Timor etter hvert får økte egeninntekter, har landet stor mangel på fagfolk, ikke minst innen offentlig forvaltning og justissektor. Landet vil derfor i lang tid fremover være avhengig av faglig bistand utenfra for å sikre at inntektene fra landets petroleumsressurser blir forvaltet på en forsvarlig måte og kommer hele befolkningen til gode. Nettopp på dette felt kan Norge, med sin spisskompetanse og egenerfaring, yte et viktig bidrag til den mest avgjørende faktor for Øst-Timors fremtid.

Jon Bech er informasjonssjef i Norad og tidligere norsk ambassadør i Sør-Afrika. Han besøkte nylig Øst-Timor.