Radikalt nødhjelpsforslag nær døden i Kongressen

Endelig lot Bush-administrasjonen seg overbevise: Det er bedre å kjøpe inn matvarebistand lokalt i utviklingslandene enn å eksportere subsidiert amerikansk hvete. Men så kom forslaget til Kongressen.

Det var en betydelig nyhet i bistandsmiljøet da Bush-administrasjonen tidligere i år sluttet seg til argumentasjonen til «det amerikanske Norad», USAID, og foreslo at amerikansk matvarebistand heretter burde kjøpes inn på lokale markeder i fattige land. Blant argumentene var at dette vil gjøre at maten nådde de nødlidende i løpet av uker istedenfor måneder og at dette var en langt mer kostnadseffektivt. Kort sagt: Mer bistand per dollar.
Ikke noe mindre viktig er argumentet landbrukseksperter har framført i mange år: Det rådende systemet for matvarebistand, der enorme mengder korn fra USA deles ut gratis, er ekstremt ødeleggende for den langsiktige produktiviteten og matvaresikkerheten i fattige land. For de lokale bøndene klarer ikke å få solgt sitt korn når det er gratis eller subsidiert nødhjelps-hvete på markedet. Dermed mister de også incentiver til å investere.

Slutt på «dumping». Flere andre viktige kornprodusenter - blant dem Canada - hadde for lengst innsett problemene. Canadierne hadde lovet å slutte å «dumpe» sin subsidierte overproduksjon av korn som sjenerøse gaver til verdens fattigste. Men ikke USA - verdens største leverandør av matvarebistand - før «underet» plutselig skjedde.
- Rask respons betyr alt i håndteringen av sult-katastrofer, sier lederen av «det amerikanske Norad» USAID, Andrew Natsios. Det var han som fikk president Bush med på å fremme det revolusjonerende nødhjelpsforslaget - som innebar at én fjerdedel av USAIDs budsjett for matvarebistand skulle øremerkes for innkjøp på lokale jordbruksmarkeder i fattige land.

Jern-triangelet. Bush-administrasjonens forslag om en ny tilnærming til matvarebistand ble nærmest fremmet i all stillhet og vakte liten oppmerksomhet i offentligheten. Men det unngikk ikke oppmerksomheten til grupper som representerer «matvarebistandens jern-triangel», skriver New York Times. Avisen beskriver «jern-triangelet» som en trekant bestående av pengesterke kommersielle storselskaper innen «agro-business», skipstransportselskaper og ulike hjelpeorganisasjoner - alle med betydelige økonomiske fordeler av den tradisjonelle bistanden knyttet til amerikansk hvete.
Verdien av amerikansk matvarebistand var i 2004 på rundt 700 millioner dollar - tilsvarende om lag 4,5 milliarder kroner. Kun fire storselskaper formidlet mer enn halvparten av denne matvarebistanden. Kun fem shippingselskaper mottok mer enn halvparten av fraktinntektene fra transport av kornet.

Risiko for misbruk? Sammen med viktige hjelpeorganisasjoner utgjorde disse opposisjonen mot forslaget da det ble fremmet for Kongressen. «Jern-triangelet» argumenterte mot forslaget ved å hevde at det var stor risiko for at cash for å kjøpe mat i fattige land ville bli misbrukt eller stjålet. I en uttalelse fra en ad hoc-koalisjon av 17 firmaer og organisasjoner het det seg dessuten at administrasjonen ikke burde fremme et forslag som gikk på bekostning av et program «som amerikanske produsenter, næringsmiddelindustri og shipping stolte på».
I tillegg var The Coalition for Food Aid, som representerer 16 bistandsorganisasjoner, også imot forslaget slik det forelå. Bistandsorganisasjonene ønsket seg et mer begrenset pilotprogram knyttet til tilleggsbevilgninger, uten bruk av penger fra USAIDs kjernebudsjett, skriver New York Times.

Mellommennene. En forskningsrapport fra økonomen Christopher Barrett ved Cornell University viser hvordan det er mellommennene i kornhandelen, ikke bøndene, som tar det aller meste av fortjenesten på matvarebistanden. I tillegg peker han på hjelpeorganisasjonenes egeninteresse i distribusjon og salg av matvarebistand i fattige land. Dette salget skaper i neste omgang inntekter som brukes til prosjekter innenfor langsiktig bistand.
Ikke alle bistandsorganisasjonene har imidlertid gått imot det nye forslaget fra Bush-administrasjonen. Organisasjonene Oxfam, og etter hvert også Care International, har gitt varm støtte til forslaget.
Men dette er neppe tilstrekkelig til at det vil bli vedtatt. Forslaget er nær døden, skriver New York Times i en artikkel 13. oktober i år.

Powered by Labrador CMS