Rasling med rustne sabler

Larsson/Holtedahl framførte flere beskyldninger både om avgjørelsesprosessen og rapportenes innhold. Utspillet tar til orde for at PPIAF ikke fremmer eller krever vannprivatisering, men heller representerer et ønske om «å gjøre ting annerledes» etter mange mislykkede vannprivatiserings-prosjekt på 90-tallet.

Hovedrapporten vår, Down the Drain, utgitt i samarbeid med den britiske organisasjonen World Development Movement, gjennomgår 19 case-studier på landnivå. Den viser hvordan PPIAF, i motsetning til å representere noe nytt, fortsetter i samme vannprivatiseringsspor. PPIAF har finansiert vannprivateringsprosesser i 37 land siden 1999 og det går fram av dokumenter fra fondets oppstart at donorlandene fortsatt er besatt av stor tro på fordelene med vannprivatisering, på tross av at strategien har feilet for fattige.
For at fattige land skal motta bistand fra PPIAF, er premisset at privatiseringsreform må være igangsatt - det er altså en innebygd kondisjonalitet i programmet per definisjon. Larsson og Holtedahl hevder at PPIAFs virksomhet er i tråd med Soria Moria-erklæringen, da fattige land agerer på egne ønsker med handlingsfrihet. Derfor er det angivelig ikke stilt krav, selv om en entydig definisjon er oppfylt. Larsson/ Holtedahl innehar en ukvalifisert og endimensjonal analyse av presset PPIAF utøver som ikke tar høyde for konteksten fattige land befinner seg i. En mer fruktbar tilnærmingsmåte ser ikke bort fra dimensjoner som øver press (maktasymmetri) - målt gjennom lands behov og tilgang på handlingsalternativ.

PPIAF utøver press ved at kravene er knyttet til sanksjoner og insentiv, ved å belønne igangsetting av privatiseringsreform med finansiering. Reformer av offentlige tjenester får imidlertid ikke bistand, og straffes. Det virker sammen med konteksten, som viser at de fattigste landene har størst behov for reformering av vanntjenestene samtidig som de også har dårligst tilgang på finansiering. Videre har landene mangel på alternativer til PPIAF for finansiering, når det ikke eksisterer noen tilsvarende internasjonal mekanisme som legger til rette for offentlige løsninger. PPIAF opererer i et tomrom og på den måten innsnevrer fondet handlingsrommet og valgfriheten til fattige land. Grepet strammes ytterligere når henvendelsene til PPIAF ofte kommer fra fattige land etter andre tilleggskondisjonaliteter om privatisering av vann - ofte framsatt av Verdensbanken på landnivå.
PPIAF bedriver også såkalt «konsensusbygging» som innebærer å overtale ulike interessegrupper («stakeholders») fra sivilsamfunnet som er mot privatisering om gjennomføring - motstykket til konsultasjon. Det er innblanding i den frie interne offentlige debatten i fattige land, som strider med avgjørende prinsipper i Norges utviklingsstrategi.

Forøvrig peker rapporten på en rekke andre kritikkverdige forhold ved PPIAFs virksomhet, blant annet: manglende «transparency», mottagerland er utestengt fra PPIAFs styre og et ueffektivt fattigdomsfokus. Det betyr at et overveldende antall grunner underminerer påstanden om at PPIAF er en god kanal for bistand til vannsektoren. En sentral del av rapporten består også i å komme med innspill om alternative løsninger. Rapporten oppfordrer til å støtte tilrettelegging for samarbeid mellom offentlige tjenesteoperatører og viser til det store potensialet slike partnerskap har for å bidra til oppnåelsen av Tusenårsmålene - siden over 90 prosent av globale vanntjenester er offentlige.

Vi er glade for at politisk ledelse i Utenriksdepartementet tar sitt ansvar, med henhold til politisk/demokratisk etterrettelighet, når de følger opp norske utviklingsprioriteringer ved å trekke støtten til PPIAF. Larsson og Holtedahls feilaktige bedømming understreker betydningen av å gripe inn. Motreaksjonen i etterkant fremstår i så måte som rasling med rustne sabler.

Andrew Preston er daglig leder og
Jørgen Magdahl prosjektmedarbeider i FIVAS.