Så fikk vi fjernsyn til slutt

Vi har en snikende følelse å ha blitt akterutseilt. Vårt fjernsyn smaker av 70-tall, regjeringskontroll og nasjonsbygging. De som har parabol og kabel forteller oss at fjernsyn anno 2000 er noe helt annet, men vi som må nøye oss med TV Malawi er glade for det lille vi har fått. Selv om det røyner på nå.
Innføringen av fjernsyn i Malawi er blitt utsatt i mer enn 10 år, men 1. april 1999 kom det endelig. Medieforskerne har fortalt meg at det nesten ikke er noen land i verden som ennå ikke har fjernsynssendinger, og for vel ett år siden kom også vi med i det gode selskap. Jeg kjøpte meg tv-apparat og plasserte det sentralt i stua, så rigget jeg opp en liten antenne på taket og på tv-skjermen dukket det opp bilder og lyd fra mitt eget land. Det kostet meg mine siste sparepenger og litt til. Jeg følte stolthet og glede og var sikker på at jeg hadde gjort en god investering. Visst hadde jeg sett fjernsyn fra Sør-Afrika, Europa og USA hos mine venner med kabel-tv, men innholdet var alltid fra andre deler av verden. Nå hadde vi vårt eget tv.
Siden april i fjor har jeg sett TV Malawi nesten hver eneste kveld. Fra sendingene starter med barne-tv klokka 18, via nyhetene klokka 20 og til avslutning med nasjonalsang klokka 21 eller 21.30. Variasjonen er ikke veldig stor, men jeg gleder meg over barna som synger sanger jeg sang da jeg var lita jente, programlederne som jeg kjenner som mine tidligere kolleger og politikerne som jeg har sett i valgkamp og på folkemøter.
De blir annerledes når de er på fjernsyn, litt alvorlige og selvhøytidelige. De nyter å være i rampelyset, bruker mange ord, tar lange kunstpauser, understreker poenger med nikk og håndbevegelser. Programledere er høflige og stiller stort sett spørsmål det er lett å svare på. Ingen blir stilt i forlegenhet over vanskelige eller kritiske spørsmål.
Som journalist har jeg ofte følt behov for å stille noen oppfølgende spørsmål, være litt mer konfronterende og ikke la intervjuobjektene slippe unna med så mye tomprat. Men TV Malawi er ikke stedet for de store avsløringer. Her går det pyntelig for seg, og seerne ser ut til å godta at det skal være slik. Etter nyhetene går TV Malawi stort sett tom for egne produksjoner, og vi får se detektivserier med menn i slengbukser og store briller. Så blir skurkene tatt, tv-vertinnen ønsker godnatt og nasjonalsangen spilles.

Jeg må innrømme det. Det er ikke like stas med vårt eget TV Malawi lenger. Ofte har jeg stua full
av venner og naboer, men vi sitter ikke oppmerksomme og tause vendt mot tv-ruta. Fjernsynet er blitt som et familiemedlem det er lett å overse - og av og til glemme. Jeg stiller meg selv spørsmålene; var det dette vi ventet så lenge på, var det dette som skulle være det ytterste symbol på modernitet og utvikling? Er dette alt?
Kanskje vi igjen er fanget i fella ved å være fattige og små. Malawi har ikke råd til å lage bedre fjernsynsprogrammer og vi har heller ikke anledning til å kjøpe interessante serier og dokumentarprogrammer fra BBC og andre kvalitetsprodusenter. Vi er heller ikke noe interessant marked for de sterke kommersielle interessene i verden.

I kveld skrudde jeg ikke på TV Malawi. Mens fjernsynsskjermen sto mørk hørte jeg en plate med en gospelkor jeg setter pris på, så leste jeg et par aviser før noen venner stakk innom for en prat. Klokka ti falt det lille huset mitt til ro, og jeg hadde egentlig ikke savnet fjernsynet. Kanskje vi ikke hadde trengt fjernsyn i det hele tatt i Malawi? Kanskje vi fikk vårt «utviklingssertifikat» så seint at det allerede hadde gått ut på datoen? Kanskje var vi allerede så «utviklet» at vi ikke passivt lot oss dope ned av den «nye» oppfinnelsen fjernsyn? Jeg lar skjermen være svart noen kvelder til - for å tenke meg om.