Skal ikke bistand fremme demokrati?
Et av hovedmålene for norsk bistand er å fremme godt styresett i mottakerlandene gjennom å styrke demokratiet, styrke likestilling mellom kvinner og menn og minske korrupsjonen. I alle bistandspolitiske taler fra regjeringen understrekes viktigheten av et fungerende demokrati for at varig utvikling skal kunne finne sted. Derfor er det særdeles oppsiktsvekkende at Norge den 14. mars signerte en bistandsavtale med tradisjonelle ledere i Zambia.
Tradisjonelle ledere er ikke valgte representanter for sitt folk. Lederne er alltid sønner av tidligere ledere. Posisjonene er arvbare og de aller fleste steder forutsettes det at man er en mann for å kunne bli tradisjonell leder.
Uttalelser fra høvdinger i Zambia gjengitt i Bistandsaktuelt nr 3/2007 viser at dette er ikke bare formalkriterier for å bli Chief, men også noe høvdingene selv er seg meget bevisste: «En tradisjonell leder er født leder. Derfor vil det aldri være noen diskusjon om vedkommendes karakter», sier Chief Monze til Bistandsaktuelt, og fortsetter: «En tradisjonell leder gjør aldri feil. Kongelig blod vil aldri tape ansikt».
Dette er uttalelser som jeg kjenner veldig godt igjen etter å ha studert tradisjonelle høvdinger i Vest-Afrika gjennom en årrekke. Mange høvdinger opphøyer seg selv til gudelignende, ufeilbarlige ledere.
Jeg mener det er to muligheter å fortolke høvdingbistanden på.
Enten har norske bistandsmyndigheter redefinert demokrati og sagt at det ikke nødvendigvis må inneholde formelle og like rettigheter for menn og kvinner, ei heller at ledende politiske maktposisjoner trenger å fylles av valgte representanter. Dette er det enkelte forskere som mener man bør gjøre i Afrika.
Det lille mindretallet av demokratiforskere hevder at det tradisjonelle høvdingdømmet i mange tilfeller representerer et reelt demokrati bedre enn lokale flerpartivalg gjør. Argumentene deres er at høvdingene er tilgjengelige for folk i lokalsamfunnet slik at vanlige folk kan snakke direkte med dem, mens valgte politiske ledere ofte er fjerne og ukjente med vanlige folks problemer. Dessuten hevdes det at høvdingene har rådgivere fra ulike etniske grupper i sitt område og er avhengig av kontinuerlig og varig støtte fra alle folk i sitt område for å bevare sin legitimitet.
Disse synspunktene er imidlertid marginale i forskningen rundt tradisjonelle ledere og demokrati i Afrika. Hovedsynspunktet er at tradisjonelle høvdingdømmer pr. definisjon er anti-demokratiske siden lederne ikke er valgt og siden de (nesten alltid) utelukker kvinner som ledere.
Dersom det ikke er en slik redefinering av demokrati norske myndigheter er ute etter i sin høvdingbistand er den kanskje bare et resultat av ønsket om å vise til konkrete resultater. Ser norske myndigheter nå mer på umiddelbare utfall av bistanden, som oppstarten av syklubber og bygging av lærerboliger, enn på mer langsiktige og mindre målbare resultater som demokratibygging? Uansett hvordan vi skal forstå den nye høvdingbistanden, er den uhyre interessant - men problematisk - og bør klargjøres. Erik Solheim, hva har skjedd?
Ketil Fred Hansen er post doc stipendiat i samfunnsikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Han har skrevet dr.-avhandling i historie om staten og tradisjonelle eliter i Kamerun.
