Skattepengene som forsvant

På maismarkedene i Morogoro-regionen går handelen travelt. Sekker med mais skifter eiere, og mellom kjøpere og selgere går skatteoppkreverne omkring. De skal kreve inn statens andel av fortjenesten.
I tre måneder i 1997 fulgte forskeren Odd-Helge Fjeldstad fra Chr. Michelsens Institutt med på hva som skjedde. I samarbeid med tanzanianske forskere ville han finne ut hvor skattepengene egentlig tok veien, som et ledd i en omfattende studie av det kommunale skattesystemet i Tanzania.
- På ett av de større markedene fulgte vi med på hvor mye mais som ble omsatt, og kartla hvor mye folk betalte i skatt. Ut i fra dette kunne vi beregne skattegrunnlaget, og finne ut hvor mye den lokale administrasjonen burde ha tatt inn, sier Fjeldstad.

Avgrunn. - Men da vi sammenlignet våre tall med administrasjonens bokførte skatteinntekter, fant vi et gap på hele 95 prosent! Også tidligere års bokførte tall for skatteinngangen er usannsynlig lave i forhold til potensialet.
- Her snakker vi om rent tyveri, sier Fjeldstad.
En oppfølging av studien viser at situasjonen i Morogoro trolig er representativt for det generelle bildet i Tanzania.
- Summene som unndras er enorme. Korrupsjonsnettverket går helt til topps i systemet. For at slike nettverk skal kunne opererere over tid, må de involvere ansatte høyt oppe i administrasjonen. Problemet er at skattesystemet er ekstremt uoversiktlig, og at kontrollmekanismene ikke fungerer.

Lønnseksperiment. I 1996 ble skatte-, toll- og avgiftsdepartementene slått sammen til ett direktorat. Alle ansatte fikk sparken, men 70 prosent av dem (de minst korrupte) fikk ny jobb i det nye direktoratet - Tax Revenue Agency (TRA).
Sammenslåingen var også et eksperiment for å se om lønn hadde noe å si for korrupsjonsnivået. Lønnsnivået ble tidoblet, og de nyansatte fikk et års prøvetid.
Det første året gikk over all forventning. Skatteinntektene spratt opp fra 300 milliarder shilling til over 600 milliarder. Korrupsjonen var tilsynelatende minimal. Men da folk fikk fast ansettelse, begynte de å falle tilbake til gamle mønstre, forteller Fjeldstad.
- Så lenge man ikke gjør noe for å fjerne mulighetene til korrupsjon vil den alltid være der. Uten betydelige forenklinger av skattesystemet og bedre kontrollrutiner er det helt urealistisk at Tanzania skal kunne fjerne korrupsjonen, sier han.

Hjertesukk. Dette burde giverne være langt mer opptatte av, mener Fjeldstad.
- Men utviklingen av skattesystemer og skatteadministrasjon blir nærmest fullstendig oversett. De fleste giverne fokuserer stort sett på tiltak som har konsekvenser for utgiftssiden i mottakerlandenes budsjetter. De glemmer at en forutsetning for at mottakerne skal kunne overta ansvaret for prosjektene er at skattesystemet fungerer - ellers er det giverne som til syvende og sist må finansiere skoler og helsetiltak, påpeker han.
Et annet problem er at når folk får lite eller ingenting igjen for det de betaler i skatt, blir viljen til å betale liten.
- Det fører igjen til at staten, i sin desperate jakt på mer penger, bruker rå makt, ofte gjennom den lokale militsen for å kreve inne skatt. Dette innebærer ofte en enorm trakassering av folk. Burde ikke giverne også bry seg om dette, spør Fjeldstad.