Skjør fred i Sierra Leone

- Å tro at freden i Sierra Leone er sikret, er å lure seg selv. Situasjonen er ufattelig skjør, og tett bundet sammen med utviklingen i nabolandene Guinea og Liberia. Alt kan forandres over natten. Får ikke folket tilstrekkelig støtte under tilbakeflyttingen, vil de sannsynlig gå tilbake til plyndring og vold, sier Ramin Rafirasme, talsmann for Verdens Matvareprogram, WFP.
Ifølge han er det et tett samarbeid mellom FNs militære innsats og de humanitære organisasjonene. WFP har startet flere programmer i landet, der utdeling av matrasjoner er en del av gjenoppbyggingen. Nå er imidlertid WFP bekymret for at maten snart kan ta slutt.
- Nå, når nødsituasjonen er over og vi starter et mer langsiktig arbeid, er det vanskeligere å få penger til prosjektene. Giverne har prioritert fordelingen av bistandspengene til andre og mer akutte prosjekter. Det er ikke «inn» å reparere veier, men det er nødvendig hvis freden skal opprettholdes, sier Ramin Rafirasme.

Lønn i mat. I hovedstaden Freetown holder krigsherjede boliger på å bli reparert. Mobiltelefonnettet fungerer, og økonomien, som befinner seg på et bunnivå, forventes å vokse med mellom sju og åtte prosent i år.
Ute på landsbygda er imidlertid situasjonen verre.
- Da jeg kom tilbake til landsbyen i fjor, var det nesten ingenting igjen. RUF-opprørerne hadde brent husene, plyndret eiendommene våre og tatt buskapen. Alt var ødelagt, sier Abdulai Kanu (28)..
Vi kjører til hans hjemby Maputa, en halvtimes kjøretur nord for Port Loko. Veien er ikke mer enn en skogsveg, men veikanten er ryddet og de største hullene er reparert. Under krigen var veien ubrukelig på grunn av opprørernes veisperringer, men nå er den igjen en hovedåre mellom Maputa og de andre byene som ligger spredt langs veien. Repareringen av denne veistrekningen er ett av WFP's prosjekt. Bybeboerne arbeider på veien i helgene, og mottar ett måltid per arbeidsdag.

Vanskelig forsoningsarbeid. Som i så mange andre byer snakker innbyggerne Maputa om gjenforeningen av opprørerne som kjempet mot regjeringen. Mennene som kjempet trofast på regjeringens, og dermed militsens side, beskrives som forsvarerne. Selv om militsen har begått overgrep mot sivile, blir disse soldatene lettere akseptert når de skal tilbake til samfunnet.
- Vi har ikke hatt noe formelt åpent møte om forsoning, men vi snakker om det privat. Vi sier at vi må glemme og se framover, sier Marie Kamara.
Tidligere bodde hun i sine foreldres hjemby, men da opprørerne kom ble mannen hennes drept da huset de bodde i ble påtent. Marie Kamara rømte med barna til ektemannens hjemby, Maputa.
- Jeg vet at det finnes menn fra Maputa som kjempet for Kapras (den lokale militsen), men det er også de som har vært på opprørernes side, sier hun.
Foreløpig har ikke opprørerne flyttet tilbake. Mønsteret gjentar seg i flere av byene som har hatt sønner på begge sider av stridslinjene. Militsmennene kommer tilbake, men de som frivillig eller ufrivillig har vært på RUF's side har ikke vendt tilbake. Mange mener at de er redde for hevn.

Sannhetskommisjon. Dette er noe som Yasmin Jusu-Sheriff, sjefen for sannhetskommisjonens sekretariat i Freetown, håper å endre på. Kommisjonen er i utgangspunktet ment å være for krigsofrene, men Yasmin Jusu-Sheriff håper at også de som har begått lovbrudd skal få noen fordeler.
- Både opprørerne og militsen må få mulighet til å fortelle sin historie Dersom de kan se på sannhetskommisjonen som et ledd i integreringen i samfunnet, har de mye å vinne, mener Yasmin Jusu-Sheriff.