Solidaritet på kenyansk

Jeg vet jo at utdanning gir utvikling, så jeg ga ham 100 kroner - selv om jeg egentlig hadde veldig god bruk for pengene selv. Min venn takket så mye, og forklarte at mitt bidrag på 100 kroner ville være ett av 40 tilsvarende bidrag som ville beløpe seg til 40 000 kroner. Ni andre slektninger skulle også skaffe sine 40 000, og dermed ville hele datastudiet være i boks.
400 000 kroner er vanvittig mye penger i Kenya. Det er egentlig også hårreisende mye å bruke på en utdanning i et land der en universitetsutdannet statsansatt tjener ca 900 kroner i måneden. Det vil faktisk ta nesten 40 år å tjene like mye penger som utdannelsen i USA koster.
Spørsmålene blir da: Hvordan kan noen gi seg ut på en slikt prosjekt, som totalt overgår de økonomiske rammer for en vanlig kenyaner? Hvordan kan noen finne på å satse så mye penger på utdanning, som ikke vil bli belønnet verken i status eller inntjening? Hvordan kan noen gi penger til slike vidløftige prosjekter som de selv aldri har hatt råd til å gjennomføre selv? Husk at en gjennomsnittlig kenyaner sjelden har penger igjen når månedens utgifter er betalt - i alle fall hvis man inkluderer bidrag til ulike innsamlinger.
I Afrika er det imidlertid slik at man kan overleve, og av og til klare seg bra, på andre menneskers velvilje. Et kjent ordtak sier at «En kalabass fylles litt etter litt». Kenyanere vet bedre enn de fleste at selv små mengder mat, penger eller klær litt etter litt kan bidra til noe mer og større. Dette er en videreutvikling og rasjonalisering av begrepet «harambee» («å trekke sammen»), som var frigjøringstidens honnørord for dugnad og innsamling.

Det var Kenyas første president Jomo Kenyatta som innførte harambeene på 1960-tallet. Han ville gjerne binde sammen lokalsamfunnene i landet, og sørge for at alle kenyanere skulle bygge opp stolthet og tro på seg selv etter at koloniherrene var borte. Harambee-tanken fikk etter hvert vind i seilene, og både sykehus og skoler ble bygget etter dette prinsippet. Meningen var at deltakerne i en harambee skulle føle eierskap og ansvar overfor det prosjektet de hadde bidratt til.
Harambee-tanken er blitt utvannet med årene, og har fått et gammelmodig preg. De tradisjonelle lokalsamfunnene gikk opp i limingen, og i byene var det lite samhold og solidaritet å hente i lokalsamfunnene. Etter hvert ble det mer vanlig å vende seg til venner og familie for å låne penger eller skaffe seg tjenester.
Men harambee-tanken er ikke borte, den har bare blitt omformet fra et samfunnsmessig til et privat anliggende. Nå er harambeene omfattende innsamlinger, normalt til fire viktige formål; operasjoner eller annen kostbar medisinsk behandling, utdanning og skolepenger, bryllup og begravelser. Det mest vanlige er kanskje innsamlingene til bryllup. Her foregår ofte innsamlingen i selskaper før selve bryllupet. Der inviteres gjester til et måltid grillet geitekjøtt, og det legges et sterkt giverpress på gjestene etter at alle utgiftspostene er gjennomgått. Utgiftene til brudekjole, medgift og selve selskapet overgår normalt det en vanlig kenyaner kan forestille seg å spare på egenhånd.

Dagens harambeer foregår etter strenge regler. Først må det dannes en innsamlingskomité, som selv må donere anseelige beløp som et grunnlag for hele innsamlingen. De første donasjonene indikerer nivået på beløpene som bør gis, for ikke å tape ansikt. For et bryllup må også innsamlings- og gjestelister koordineres, slik at pengesterke og mektige gjester trekkes inn som æresgjester og hovedsponsorer. Noen klarer å få med regjeringsmedlemmer, eller til og med presidenten, på gjeste/sponsorlisten. Da er selvsagt alle økonomiske bekymringer borte. Det er ikke uvanlig at gjester som føler de må bidra mye til slike innsamlinger selv setter i gang innsamlinger i nabolaget eller på arbeidsplassen for å samle inn til sitt eget bidrag.
Om intensjonene med de moderne harambeene er de aller beste, begynner også dagens praksis å vakle. Et problem er at listene som sendes rundt, der folk skriver navn, beløp og signerer, indikerer hvor mye man er villig til å gi, ikke hvor mye man faktisk gir. Det er mye lettere å skrive 1000 kroner på et papir enn å skaffe 1000 kroner. Bidragslistene får etter hvert imponerende totalbeløp, men det dreier seg ofte om et slags uformelt aksjemarked der summene er store, mens ingen ser pengene.
Men mange av oss som virkelig betaler for oss når det samles inn penger, møter andre problemer. Først og fremst at pengene ikke brukes til det formålet de er ment til. Bryllup avlyses, angivelig alvorlig syke blir mirakuløst friske dager før kostbare operasjoner og folk som skulle begraves går levende omkring i gatene.
Denne mistanken om at hele innsamlingen kan være lureri går hand i hand med ønske om virkelig å kunne hjelpe sine medmennesker, og skammen over ikke å kunne bidra når noen trenger hjelp. Fortsatt gir folk sine siste shillinger til disse innsamlingsprosjektene, fordi det kan være en investering eller en forsikring for framtida.
Vi som bidrar kan vente oss noe til gjengjeld en dag. I omgivelser med stor utrygghet og liten forutsigbarhet vever vi et finmasket sikkerhetsnett av positive forbindelser og gjentjenester som før eller siden vil komme til nytte. Politikere og offentlige institusjoner klarer ikke å gi oss sikkerhet, vi er rett og slett avhengige av hverandre - mer enn noen gang.

Nel Lwali er kenyansk journalist (bosatt i London) og redaktør for tidsskriftet Mango, utgitt av Norsk
Fredskorpssamband.