Sør-Sudan danser for fred

NEW SITE, SØR-SUDAN (b-a): Det skingrer i fløyter og buldrer i trommer. En gruppe taposakrigere med spyd og dyreskinn hopper ned fra et lasteplan og begynner å danse, kvinner følger etter. Freden er kommet til Sør-Sudan; det er tid for å feire.

Publisert

Norsk bistand:

• De norske bistandsorganisasjonene Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp har hatt mangeårig bistandsvirksomhet i Sudan. Folkehjelpens bistand har vært konsentrert om Sør-Sudan.
• Norge har bevilget totalt 72,5 millioner kroner i humanitær bistand til Darfur og flyktningene i Tsjad siden september 2003.
• Norge har også hatt en aktiv rolle i fredsforhandlingene i landet.
• Norges utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson har ledet den internasjonale giversamfunnsgruppen IGAD Partners Forum.

Under et tre sitter et titalls godt voksne menn og diskuterer. I skyggen av en husvegg sitter flere. De er stammehøvdinger, hentet fra alle kanter av Sudan til en historisk to ukers konferanse i New Site, det administrative hovedsetet til Den sudanske frigjøringshær (SPLA).
Aldri tidligere har en tilsvarende konferanse vært holdt; 479 stammehøvdinger i alt, med koner og oppassere, samtlige innkvartert i teltleire og det som er av hus.
Formålet med konferansen er klart; stammehøvdingene skal orienteres om fredsavtalen mellom SPLA og Khartoum som er i ferd med å bli endelig undertegnet, de skal få mulighet for å diskutere punktene i den, både seg i mellom og med SPLA, og ikke minst, de skal få mulighet for å diskutere veien videre.
Jeg slår meg ned hos gruppen under treet; jeg er, som dem, godt voksen, de byr meg plass med respekt, jeg hilser dem med respekt. Vi snakker om årene med krig, det er 17 år siden første gang jeg dro inn i Sør-Sudan, jeg har sett en god del av denne krigen. De snakker om alle som er blitt borte; to millioner drept og fire millioner drevet på flukt - og da teller vi bare inneværende runde av borgerkrigen, den som startet i 1983. Vi ser framover sammen, hva må til for å få til stabil fred og å skape utvikling?
- Vi trenger utdanning og helsevesen, sier Mohamed Shemi og Abdelbagi Elfeil.
De andre høvdingene under treet nikker energisk, «utdanning og helsevesen».
- Landbruksredskaper, sier Juma Kosur. - Vi trenger landbruksredskaper.
Flere av høvdingene lener seg fram nå og sier «vann», «veier», «yrkesopplæring», «voksenopplæring», «arbeidsplasser».
Jeg forsøker å snakke med dem om Darfur, de vegrer seg, høflig; det må finnes en løsning, sier de, det må finnes en løsning, sier de og ser ned.

Forsoning. Det gjaller i et bukkehorn, en konge ledsages til plassen der ettermiddagens møte skal holdes. Høvdingene under treet reiser seg og følger ærbødig etter. Ingen av dem har noensinne vært med på en tilsvarende samling, ingen av dem har noensinne hatt mulighet for å utveksle erfaringer og dele framtidshåp med så mange høvdingfrender.
Etter nesten fire tiår med krig trenger Sør-Sudan alt; borgerkrigen har lammet praktisk talt all organisert sivil virksomhet i landsdelen, og infrastrukturen har gått fullstendig i oppløsning.
Men samlingen av nesten 500 stammehøvdinger i New Site har også et annet formål. Det sies i fortrolighet og stillhet, men like fullt klart og tydelig: SPLA ønsker å be om unnskyldning og komme til forsoning der det måtte være nødvendig. SPLAs historie er ikke uten mørke flekker; gjennom 17 års reiser i den sør-sudanske borgerkrigen har jeg hørt mange og brutale historier om overgrep mot sivilbefolkningen, men jeg har aldri vært vitne til dem selv, og aldri fått dem bekreftet av uavhengige kilder.
Men under alle omstendigheter har SPLA et stammeproblem som må tas tak i nå som freden er kommet: Mange stammer i Sør-Sudan ser på SPLA som dinkaer i uniform, og dinkaene er ikke bare populære i landsdelen. Noen frykter at dinkaene kan komme til å slå seg opp som en elite.
Begrunnet eller ubegrunnet: New Site er stedet der SPLAs formann John Garang har sin offisielle residens, her kan han snakke med stammehøvdingene i ro og mak og lytte til det som måtte være av klager. New Site var opprinnelig tenkt som stedet der Sør-Sudans nye hovedstad skulle bygges, men planene måtte oppgis - de var for ambisiøse.

Forventninger. Mye er forandret i Sør-Sudan det siste året. Da Bistandsaktuelt besøkte landsdelen i 2003 var skepsisen til fredsforhandlingene utbredt. - Heller krig enn dårlig fred, sa mange. - Khartoum forsøker bare å lure oss, sa enda flere.
Hadde de rett? I så fall ser det ikke ut til å bekymre dem. Nå er fredsavtalen konkret og nesten undertegnet av partene, den er distribuert som eget bilag til landsdelens nye og eneste avis, The Sudan Mirror, og den gamle mistroen til Khartoum har veket plass for forventninger og håp - i hvert fall inntil videre.
Fredsavtalen omtales i det store og hele som en seier for SPLA og innbyggerne i sør; SPLA fikk langt større gjennomslag for sine krav enn det var mulig å tro for halvannet år siden, både i spørsmålene om fordeling av makt og om fordeling av oljeinntekter, og de klarte den historiske bragden å få til enighet om to separate hærer i ett og samme land, bare med noen få symbolske felles enheter uten mandat.
Men samtidig sier mange at de er redd det er nå det begynner. «The devil is in the details» er nå blitt et munnhell i Sør-Sudan. Alle peker på vanskelighetene som er forbundet med å sette en fredsavtale ut i livet i et område så stort som Sør-Sudan - det tilsvarer Frankrike, Tyskland og Italia til sammen - og alle vet hva skyggen fra Darfur forteller: Vær forsiktig med å stole på Khartoum.
Like fullt er forventningene til å ta og føle på. Fra Lokichoggio, den kenyanske hovedbasen til internasjonale hjelpeorganisasjoner, tar det av et fly med kurs for Sør-Sudan hvert femte minutt. Langs veien fram mot grensen står bulldosere og veivalser parkert, klar til å rykke inn og starte arbeidet med de ødelagte veiene så snart fredsavtalen er endelig undertegnet.
Ser mange sør-sudanere for seg at utenlandsk bistand skal snu natt til dag på en-to-tre? Norge skal være vertsland for en stor giverkonferanse så snart fredsavtalen er endelig undertegnet, og det er ifølge informerte kilder allerede gitt tilsagn om betydelige summer. Men den sør-sudanske politikeren Pa'gan Amum Okiech, generalsekretær i National Democratic Alliance (NDA) tviler: -Erfaringer fra andre land viser at det internasjonale giversamfunnet bare innfrir 30 prosent av løftene sine, mener han.
- Hver morgen ser vi store fly passere over oss med mat til andre deler av landet, hvorfor slipper de ikke noe ned her, vi har sultet i årevis, sa distriktsleder Mauro Paul Lotniu til Bistandsaktuelt for ett år siden. Skal han komme til å si det samme om utvikling når det har gått noen år - hvorfor slipper de ikke ned noen utvikling her?

Togforbindelse. SPLAs ledelse har nå fått utredet togforbindelse fra Sør-Sudan til Kenya. Toget er tenkt å gå fra den sør-sudanske landsdelshovedstaden Juba via grensebyen Lokichoggio til Nakuru i Kenya, en strekning på 240 kilometer. Et tysk selskap forhandler om kontrakt på byggingen, som er beregnet til å ta minst 10 år og koste milliarder.
Jernbaneprosjektet omtales med entusiasme og håp i Sør-Sudan, og vil, hvis det realiseres, kunne åpne store muligheter for i hvert fall deler av landet. Men uansett er prosjektet et tegn på framtidsoptimismen som nå hersker.
Det få snakker om er de fire millioner flyktningene og internt fordrevne som trolig vil begynne på turen hjem etter hvert hvis freden ser ut til å være til å stole på. Har andre overtatt jordene deres? Bor det andre mennesker i husene deres - hvis de ennå står? Og for flyktningene som har bodd lenge utenlands og fått andre kulturinntrykk, hvordan blir det for dem å møte igjen sør-sudansk kultur, en kultur som på grunn av krig og fattigdom mange steder synes å ha stått helt stille?
I New Site spiller SPLAs hornorkester opp, med voldsomt trøkk og fryktelig falskt. På en scene sjekkes lydutstyret foran nattens rockekonsert, det er bare om natten det er svalt nok til å gå på konsert og danse. Og som det står i den store boken: Det er en tid for alt. En tid for å danse, og en tid for å bekymre seg.
Jeg står og ser på at SPLA deler ut rene, nye klær til høvdingene og lurer på hva slags rolle frigjøringsbevegelsen kommer til å spille i et sivilt samfunn. Vil den klare overgangen fra krig til fred? Da er den i så fall en av de første afrikanske frigjøringsbevegelsene som får til det.
Jeg går en kveldstur, stanser og ser på noen gutter som spiller fotball, de stopper kampen og spør om jeg vil være med. Etter kampen prøver de leende ut balltriks med meg. De viser meg skolen sin, på en lapp over døren til klasserommet har de skrevet:
- SPLA OYEE!

Powered by Labrador CMS