Staten og det sivile samfunn

Det er også lett å tillegge andre synspunkter en ikke har. Jeg har ikke sagt: »glem staten- sats på det sivile samfunn» (Oksholens kronikk), men reist spørsmålet om hva slags roller/ansvar skal staten ha i et uland.
Jeg har reist en kritikk/selvkritikk mot oss som arbeidet i bistands-administrasjonen på 70-tallet. Vi burde ha sett langt mer kritisk på den rolle staten la opp til i land som Tanzania, Zambia og Mosambik. I ettertid ser vi med stor beklagelse at store utviklingsmidler ikke har gitt utvikling til de fattige, men bidratt til korrupsjon og ineffektiv administrasjon, hvor midler er sølt bort. For oss som har hatt vår hovedinteresse og fokus på bistand til fattige de siste 30 år, er dette et stort tankekors og egentlig til å gråte over.
Oksholen har et prisverdig bidrag i sin kronikk, hvor han lanserer 5 påstander eller postulater hvor jeg antar at mye sannhet er uttrykt i for eksempel dette: «Et fungerende sivilt samfunn forutsetter en demokratisk stat; en stat som er under demokratisk kontroll, som er tilstrekkelig institusjonalisert og som har reseptorer ut mot det sivile samfunn».
Med blikket på Afrika og en rekke land i Asia og Mellom-Amerika må en dessverre spørre seg hvor har vi slike stater i dag, og når er det grunn til å forvente at vi får mange slike demokratiske stater i de fattige u-landene? Realitetene ligger meget langt bort fra denne viktige tanken!

KJERNESPØRSMÅLET BLIR: Hvordan utvikles statens funksjoner? Når mange utviklingsland mangler et effektiv skatte- og avgiftssystem er det katastrofalt. Staten må ha inntekter for å utøve sine primæroppgaver. Et like sentralt spørsmål/oppgave for staten er å tilrettelegge for økt aktivitet i landet som kan skattlegges/avgiftsbelegges, dvs. øke skattegrunnlaget.
I dag vil mange si at skattegrunnlaget og skatte/avgiftssystemet i flere utviklingsland i Afrika er en katastrofe. Imidlertid må vi heller ikke glemme den manglende politiske viljen til å skattlegge de som har midler. Hvorfor skal vi gi bistand til Guatemala når den totale skatten skal utgjøre så lite som ca. 8 prosent av landets BNI.?
Mitt postulat er at staten må sette fokus på sine primæroppgaver, og ikke søke å spille rollen "Jack of all trades."

DEMOKRATIBYGGING ER ALLE med rette mer opptatt av. I et virkelig demokrati er politikerne på alle plan ansvarlig overfor folket. Når jeg betoner veksten i aktiviteter i det sivile samfunn som et gode, er det nettopp med det perspektiv at folket skal kontrollere politikerne og ikke omvendt. Norge har lange tradisjoner med grasrotbevegelser knyttet til lokalsamfunnets interesser og fellesskap. Men er internasjonale NGOer flinke til å styrke slike grasrotbevegelser?
Oksholen, med sin erfaring fra Nicaragua, har riktig observert at det finnes mange ikke folkelig baserte bistandsstiftelser som tar oppdrag fra NORAD og internasjonale NGOere. Her burde vi, som tar sikte på å hjelpe de fattige og utvikle deres demokratiske rettigheter, bli flinke til å støtte/bidra til å utvikle grasrotbevegelsene. Kanskje er våre kontrollsystemer for pengebruk og planleggingssystemer for rigide til å nå grasrotbevegelsene på en adekvat måte?

DET MEST LØFTERIKE er imidlertid det lokale samarbeidet. Mitt inntrykk er at samarbeidet ikke er dårlig. Distriktsadministrasjonen i utviklingslandene ser utviklingsutfordringene, men har i liten grad midler til å gjøre noe. Motivasjonen hos offentlig ansatte ute i distriktene har også vært lav.
Sett fra Redd Barnas ståsted har det her skjedd en gledelig utvikling de senere år, med gode eksempler fra Zambia, Kambodsja og Mongolia. Et godt samarbeid mellom NGOene, lokaladministrasjonen og lokalsamfunnet, har produsert løsninger på problemer som folk sliter med. Det hyggeligste å notere seg er at offentlig ansatte er blitt langt mer motiverte til å ta i bruk sin kompetanse til å bistå folk. Slike samarbeidsopplegg har også vist seg fleksible i tilnærmingen til problemet, ikke minst ved tilføring av noe økonomiske ressurser, som igjen frigjør nye initiativ/ressurser hos lokalbefolkningen.
For eksempel har ikke staten i Sørprovinsen i Zambia bygd en eneste ny folkeskole siden 1985. De utviklingstiltak som vi kan spore for å sikre grunnutdanning, har skjedd i regi av lokalsamfunnet og frivillige organisasjoner. I en slik situasjon blir det absurd å hevde at grunnutdanning er statens eneansvar. Det er veldig mange u-land som deler Zambias skjebne, og saken kan ikke løses ved enkle omprioriteringer i statsbudsjettet.

HVORFOR SKULLE IKKE den lokale administrasjonen, frivillige organisasjoner og lokalsamfunnet kunne samarbeide om denne oppgaven som krever mer ressurser enn staten vil være i stand til å skaffe ?

UTVILSOMT MÅ STATEN i u-landene bli bedre. Stat til stat-bistanden bør hjelpe dem med dette. Den alvorlige bekymringen er ikke om statens funksjoner blir færre og forhåpentligvis bedre, men om folk rundt omkring i lokalsamfunnet synker ned i en apati i mangel på tro på at staten er et gode. Apati er sannsynligvis Afrikas største fiende. For oss i Nord gjelder det å holde oppe evnen til analyse og nytenkning. Statsdannelser hvor Partiet og staten var ett, som styrte alt i de totalitæres navn, er et avsluttet kapittel. Hvor lenge holder museumsvakten Nord-Korea ut ?

Tor Elden er (avtroppende) generalsekretær i
Redd Barna.