Sterk befolkningsvekst – en trussel?

Vietnam har hatt en økonomisk vekst på et svært høyt nivå, i gjennomsnitt mer enn 6.5 prosent i løpet av de siste to tiårene. I 2004 var veksten i bruttonasjonalproduktet estimert til å være 7.5 prosent, noe som er høyere enn i de fleste utviklingsland i Asia og Afrika. I tillegg til dets vekst i pr. kapita inntekt av bruttonasjonalprodukt, har også andre livskvalitetsaspekter/indikatorer økt. For eksempel har forventet levealder ved fødsel økt fra 65 år i 1990 til 70 år i 2004, skoledeltakelse og fullføringsraten har økt fra 76 prosent i 1980 til 95 prosent i 2004 og barnedødelighetsraten har nesten blitt halvert det siste tiåret. Tross signifikant økonomisk vekst og sosial utvikling lever fremdeles om lag en tredjedel av befolkningen fortsatt under den nasjonale fattigdomsgrensen.
Blant hovedutfordringene Vietnam møter i dag er den nåværende befolkningsveksten, befolkningstettheten, en hurtig voksende urbanisering og kjønnsmessig ubalanse i befolkningen. Vietnam har i dag en befolkning på 82,2 millioner og befolkningstettheten sies å være seks til sju ganger høyere enn det FN karakteriserer som det normale nivået, nemlig 35 til 40 mennesker pr. kvadrat kilometer. Befolkningstettheten i Vietnam er dobbelt så høy som i Kina og ti ganger høyere enn i de fleste utviklingsland. En nylig avholdt folketelling indikerer at befolkningen i Vietnam har fordoblet seg 5,3 ganger i løpet av de siste 85 årene sammenliknet med 3,6 ganger på verdensbasis.

Det finnes forskjellige syn på befolkning og befolkningsvekst. Debatten om befolkningsvekst har som regel dominert utviklingsdebatten i utviklingsland. Selv om det er uenigheter blant forskjellige forskere og utviklingsadvokater når det gjelder befolkningsvekst, er det som regel enighet om at overbefolkning kan være en trussel for utviklingen av et land. På den ene side finnes det optimister som argumenterer med at befolkningsvekst har stimulert utviklingen og ser befolkningen som den mest verdifulle ressursen et land kan ha. De argumenterer også med at «økt befolkningstetthet forårsaker nødvendige sosiale og tekniske forandringene som fører til bedring av levestandarden». Etter deres syn skaper befolkningsvekst økt etterspørsel etter mat og nye dyrkingsmetoder blir utviklet, noe som bringer med seg nyskaping, initiativ og entreprenørånd.
På den andre siden av spektrumet finner vi pessimistene som hovedsakelig er inspirert av Malthus sin befolkningsteori. De argumenterer med at «befolkningsveksten hindrer utvikling, truer bærekraften og menneskehetens overlevelsesevne. Den kraftige befolkningsveksten sett i sammenheng med en stigning i personlig forbruk fører til at vi utnytter de globale ressursene på en måte som presser planeten ut over dens naturlige grenser». Inspirert av Malthus har ny-Malthusianerne fra 1960 advart mot en eksplosiv befolkningsvekst som truer jordens bærekraft: en «befolkningsbombe som begrenser vekst». De hevder at befolkningsveksten må kontrolleres med alle tilgjengelige midler.

Verdensbefolkningen består i dag av nesten 6.6 milliarder mennesker, en fordobling i løpet av de siste 50 år. Om veksten fortsetter på nåværende nivå vil verdensbefolkningen øke med 80 millioner årlig til år 2025, og det meste av denne veksten vil finne sted i utviklingslandene. I 1997 projiserte FN at befolkningen vil nå en kritisk topp på 9,4 milliarder i 2050, og av disse vil 1,2 milliarder leve i utviklede regioner og de resterende 8,2 milliardene vil leve i mindre utviklede deler av verden med 5,4 milliarder i Asia og 2 milliarder i Afrika. Det å sikre nok mat for denne økende befolkningen vil være en stor utfordring for de fleste utviklingslandene. Beregninger viser at vi må øke matproduksjonen med mer enn 50 prosent i forhold til dagens nivå. Samtidig hevder mange eksperter at jordas produksjonsevne allerede er presset til grensen. Spørsmålet som gjenstår er derfor om jorda vil kunne produsere nok mat på en bærekraftig måte for å brødfø sin befolkning i fremtiden?
Overbefolkning synes å være en kritisk hindring for utviklingen i de fleste utviklingsland og det er spesielt tilfellet for Vietnam. Et spørsmål som derfor må stilles er hvordan befolkningsveksten kan kontrolleres? Deltakerne i FNs befolkningskonferanse i Kairo i 1994 var enige om at befolkningsveksten best kunne reguleres gjennom reproduktive helsetiltak, bedring av kvinners vilkår i forhold til familieplanlegging. I tillegg er fattigdomsreduserende tiltak, økonomisk, sosial og politisk utvikling også tiltak som må vektlegges for å få bukt med befolkningsveksten.
En annen utfordring som har med befolkningsveksten å gjøre er ubalansen i den kjønnsmessige fordelingen i befolkningen som må sees som en utfordring for videre utvikling i Vietnam. Den Nasjonale Komiteen for Befolkning, Familie og Barn i Vietnam offentliggjorde nylig at andelen gutter i forhold til jenter er forverret dette året (2005) og den nåværende nasjonale fordelingen mellom kjønnene er på 111 menn til 100 kvinner. I 1999 var forholdet av menn i forhold til kvinner 106 til 100. Situasjonen er også verre i visse provinser. For eksempel er forholdet i den nordlige Tha'i Bi'nh provinsen 120 til 100, og i Mekong-deltaet er forholdet 128 til 100.

Grunnen til denne ubalansen i Vietnams befolkning er et resultat av en rekke faktorer. Men den allment aksepterte skikken med å foretrekke sønner framfor døtre er uten tvil hovedforklaringen på denne situasjonen. Enda en grunn er tilgjengeligheten av moderne teknologi for prenatal kjønnsbestemmelse som bygger opp under preferansen for guttebarn, noe som er i ferd med å skape en trend. Annonser og reklame for medisinske tjenester og sentra som tilbyr prenatal kjønnsbestemmelse er allment akseptert og lett å observere i vietnamesiske byer. Denne teknologiske nyskapingen og uetiske bruk av den har derfor åpnet seg som en mulighet for folk som vil bli kvitt uønskede pikebarn gjennom abort. Som en konsekvens har antall aborter også hatt en sterk økning.
Andre land, som India og Bangladesh, som har erfart det samme problemet, har en lov som forbyr prenatal kjønnsbestemmelse fordi det øker antall aborter spesielt for pikebarn. De har også implementert en kvinnevennlig politikk og satt i gang kampanjer for å bedre likestillingen mellom kjønnene. Man kan utvilsomt argumentere med at situasjonen for jenter og kvinner i Vietnam ikke er like ille som i India og Bangladesh når det gjelder adgang til utdannelse, helse og mobilitet. Men likevel blir forholdstallet mellom gutter og jenter forverret. Hvis ikke korrigerende tiltak trer i kraft straks kan situasjonen få katastrofale følger.

Det er verd å merke seg at Vietnam har lykkes i stor grad når det gjelder bruk av prevensjon og familieplanlegging. En fersk folketelling viser at 79 prosent av befolkningen i reproduktiv alder bruker prevensjon. Fruktbarhetsratene blitt redusert fra 5,0 i 1980 til 2 i 2003. Selv om den nåværende befolkningsveksten ikke er så høy (estimert 1,2 prosent nasjonalt) sammenliknet med mange andre utviklingsland er den nåværende kjønnsubalansen i befolkningen en fare for fremtidig utvikling av landet.
På et nylig avholdt befolkningsseminar i Hanoi i 2005 var deltakere enige om at den nåværende befolkningsveksten og de nye trendene i forhold til kjønnsubalansen utgjør et stort hinder for landets totalutvikling. Deltakerne understreket at korrigerende tiltak må settes i gang og mer må gjøres for å hindre den pågående befolkningskrisen. Myndighetene bør prioritere det videre arbeidet for befolknings- og familieplanleggingspolitikk og bør la saken få høyeste prioritet innen statsforvaltning, frivillige organisasjoner og internasjonale organisasjoner. Studier viser at for å beholde sin nåværende økonomiske vekst må Vietnam justere sin utviklingsstrategi. Vi som tror og håper Vietnams fremtidige utvikling og vekst håper på at tilstrekkelige tiltak blir satt i verk på landsbygda for å minske urbaniseringen. I tillegg bør Vietnam sette i gang tiltak for å minske befolkningsveksten og den kjønnsmessige ubalansen i befolkningen for at fremtidige generasjoner skal kunne bryte fattigdommens onde sirkel.

M. Nurul I. Shekh er 1. amanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, Høyskolen i Oslo.