Sterkt og mørkt om folk på flukt

Av alle kriger og konflikter som har etterlatt varige og vonde spor i mennesker og landskap, er mange for lengst borte fra medienes fokus. Det kan dreie seg om mangel på interesse eller fordi en ny krig tar all oppmerksomhet.
Nå dukker journalisten og forfatteren Gunnar Kopperud og fotografen Rune Eraker opp med boka «Lukten av savn». De finner tilbake til historiene og bildene fra konflikter som har utløst en enorm og kontinuerlig flytting av folk - noen flytter fra noe, andre flytter hjem igjen. De kjenner alle lukten av savn.
Dette er to menn som gjennom år har oppsøkt konfliktstedene og fanget inn stemningene med penn og fotoapparat; stått ved barnegravene, holdt døende i hånden, sett likhaugene og barneøynene der latteren er forsvunnet, vært vitne til mishandlingen og hørt skuddene. De er kommet nær innpå mennesker og deres skjebne, det faktum at alle fotografiene er i svart-hvitt bare understreker nærheten. Bildene er sterke og rå uten forstyrrende fargelegging.
Kopperud og Eraker vil rapportere fra den virkeligheten de ser, samtidig som de i noen få setninger kritiserer den formidlingen som dagens media representerer. De hevder at i dag er pressens fremste plikt å gå med overskudd.
Tekstene i boka har Kopperud samlet i krutt-tønnene verden over gjennom år. Alle avsluttes med et lite etterord for 2005. For flyktningestrømmer og konfliktområder er under endring. En krig kan være over, et folkemord avsluttet, en skjør fredsavtale undertegnet eller folk er på vei hjem. Alle tekstene følges av mange sider med Erakers utrolige bilder - hver og ett av dem representerer sin egen historie. Det minner om at den gode fotograf kan være en bedre historieforteller enn mange med penner.
I boka er vi gjennom Kopperuds tekster i Sør Sudan, (Lukten av savn), Palestina (Fornemmelsen av tap), Armenia (Synet av forfall), Zambia (Smaken av lengsel) og Rwanda (Lyden av hat). Bildene er hentet fra enda flere land, men er avstemt til de stemninger teksten vil ha fram. Bildene forsterker stemningene.
Dette er på sett og vis også en bok om krigskorrespondentenes nesten umulige oppgave - balansegangen mellom nærhet til det de skal formidle og alt det skrekkelige som de må forholde seg til daglig. Og som alle andre afrika-farere tar også disse opp hva det kan være som gjør at vi er så mange som stadig trekkes tilbake til det store kontinentet med de mange tragediene. Er vi selvpinere? Er det pirrende å leve så nært både livet og døden? Eller handler det om noe som denne boka ikke tar opp: Alle de rike og mangfoldige ressursene knyttet til mennesker, natur og kultur.
Dette er en sterk og mørk bok uten mange glimt av håp. Kopperud og Eraker kjenner sikkert også den andre siden. Kanskje den neste boka vil se nærmere på det varme og vakre som tiltrekker oss også - for kanskje er det der håpet ligger?