Bistand kan undergrave målet om bistandsuavhengighet
UTSYN: Stater som ikke viser vilje til å prioritere formål som tilhører en stats grunnleggende ansvar, bør heller ikke få norske skattepenger.
Det er på høy tid å stille strengere og tydeligere krav til mottakerstatene.
Å prioritere er kjernen av politikk. Det er kjernen av hva en regjering og en parlamentarikerforsamling gjør. Det finnes mange gode formål, men ressursene er begrenset og noen formål er viktigere enn andre.
Hovedformålet til en stat er å beskytte landets innbyggere fra trusler utenfra og innenfra. Derfor er forsvar og justis grunnleggende statlige prioriteringer. Det har også vokst frem en forventning om at en stat skal ha ansvar for at innbyggerne skal få dekket sine grunnleggende behov, gjennom blant annet et godt helse- og utdanningstilbud.
Bygging og vedlikehold av infrastruktur, som vei, bane og strømkabler er også grunnleggende offentlige ansvarsområder.
Skal klare seg selv
Hjelp til selvhjelp er et kjent prinsipp i internasjonal bistand. Bistanden som utviklede land yter til fattige land skal bidra til å få landene til å klare seg selv på sikt. Bistand som bidrar til kapasitetsbygging trekkes ofte frem som særlig nyttig for å nå målet om utvikling og bistandsuavhengighet.
Formålet er at statlige organer skal gjøres i stand til å ta på seg ansvaret til en moderne stat, og håndtere utfordringene som landet møter.
Men hva om bistanden som gis til utviklingslandene undergraver statens kjerneoppgave - nemlig det å prioritere?
Fra tid til annen dukker det opp saker i media som setter denne problemstillingen på spissen. Aftenposten skrev 11. oktober 2018 om at presidenten i Zambia skulle gå til innkjøp av et luksusfly. Artikkelen poengterte at Norge hadde gitt Zambia 15 milliarder i u-hjelp. Bistandsaktuelt skrev 24. juni 2018 om at myndighetsapparatet i Tanzania har en flåte på rundt 2700 Toyota Landcruisere til en verdi av 4,2 milliarder kroner til rådighet. Norge ga Tanzania nesten 400 millioner kroner i 2018. Disse midlene går til å dekke behov blant annet i utdanningssektoren og i primærhelsetjenesten. Det er altså ikke tilgang på penger som er problemet, men prioriteringen av dem.
Fangelønnsordning
Et annet grelt eksempel er fangelønnsordningen til de palestinske selvstyremyndighetene. Ifølge NGOen Palestinian Media Watch bevilget de palestinske selvstyremyndighetene omtrent 1,5 milliarder norske kroner til fangelønnsordningen i 2019. Ordningen skal være innrettet slik at de som sitter lengst inne, altså de som har utført de groveste forbrytelsene, vil motta mest penger.
Hakim Awad, terroristen som brøt seg inn i et privat hjem i landsbyen Itamar i 2011 og drepte en hel familie på fem, inkludert en fireåring og en 2 måneder gammel baby, er blant dem som mottar slik lønn. Ifølge Washington Post (14. mars 2018) mottar han rundt 14 000 dollar (over 120 000 kroner) i året, en sum som vil øke jo lenger han sitter inne. Samtidig er Norge en generøs bidragsyter til den palestinske utdanningssektoren. Omtrent 97 millioner kroner ble bevilget i 2018. Disse midlene går til bygging, innredning og renovasjon av skoler, elevtransport og opplæring av lærere, inkludert kursing innen etikk, menneskerettigheter og ikke-vold. Igjen: Det er ikke tilgang på penger som er problemet, men prioriteringen av dem.
Reiser etiske spørsmål
Disse sakene presser frem en rekke etiske spørsmål. Hvorfor skal utdanning og helseoppgaver - de helt grunnleggende oppgavene til en moderne stat - finansieres utenfra, mens landets myndigheter finner det mer hensiktsmessig å bruke penger på fly og dyre biler? Bidrar norske skattepenger til å dekke over konsekvensene av uansvarlige myndigheters sløseri og mislighold av midler?
Hvordan skal statene i utviklingsland utvikle kompetansesettet til en moderne stat og bli uavhengig av bistand, hvis den harde jobben med å prioritere mellom vesentlige og ikke-vesentlige formål ikke tas på alvor? Og ikke minst, hvordan skal den lokale befolkningen fatte tillit til et statsapparat som nedprioriterer deres primære behov?
Det er på høy tid å stille strengere og tydeligere krav til mottakerstatene. Stater som ikke viser vilje til å prioritere formål som tilhører en stats grunnleggende ansvar, bør heller ikke få norske skattepenger. Om utviklingsland bevilger penger til belønning av forbrytelser, eller til fine biler og luksusfly, bør konsekvensen være at tilsvarende summer kuttes fra den norske bistandspotten.
Hjelp til selvhjelp er et viktig prinsipp. Bistand må fokuseres på tiltak som gjør mottakslandene uavhengig av bistand på sikt. Men det er også slik at bistand kan undergrave målsettingen om bistandsuavhengighet. Derfor er det viktig å ha en langsiktig bistandsstrategi, som inkluderer krav til mottakeren. Det burde også være selvsagt at bistand er tidsbegrenset. Dette kunne gjort det tydeligere ovenfor mottakerne at de må bruke tiden og ressursene de har for å forberede seg til tiden da bistandsmidlene opphører.
