Svensk historieforteller i Afrika

Det har tatt svensken Mankell 25 år å skrive denne boka - identitisk med den tida han selv har levd deler av året i Mosambik. Det var kanskje den tida han trengte for å komme ned under overflaten for så å notere i sin notisbok:
«I den afrikanske natten henger dagen alltid igjen. Som dufter fra trekull og fattigdom.
Hvem sier at fattigdom lukter?
Som regel er det rikdommen som stinker.
I avmakten, krenkelsen, sulten, finnes det nesten alltid et lysglimt til slutt likevel. En hvit aske som dufter av verdighet.»
Mankell tar utgangspunkt i europeernes inntogsmarsj og senere retrett fra det afrikanske kontinent. Med friske fraspark setter han sine historier i denne rammen:
«Den europeiske kolonialismen i Afrika kan naturligvis beskrives med tre korte ord: utøvelse av makt.»
Og så senere:
«Afrikas frigjøring handler om hvordan denne makten langsomt ble forvandlet til avmakt.»
Dette er de røde trådene gjennom historiene. Noen fortelles gjennom hvite menneskers øyne, andre svarte. Mankell har bodd lenge nok i Afrika til å kunne endre bruk av ord, metaforer og bilder i takt med hvem som er historiefortelleren. Det i seg selv er et spennende prosjekt som han delvis lykkes i.
Historiene er spunnet rundt en gruppe mennesker som kommer inn og går ut av bokas kapitler, men som aldri forsvinner helt ut. En hovedperson er en over 300 år gammel stammor - Samima - som for lengst har flyttet til forfedrene, men som likevel holder en hånd over sine etterkommere. Rundt henne er et rikt persongalleri av portugisere, tjeneren som gjør opprør ved å servere lunken morgenkaffe, kvinnen som aker seg fram på baken for å se havet før hun dør, kvinnen og barnet som går på en mine, smeden som lager en pil som kan sende djevelen på flukt og mannen som pantsetter sin sjel for å kunne kjøpe en tromme til sin kone.
Historiene bringer leseren nærmere afrikansk tenkemåte og mytologi. Samtidig har Mankell satt historiene inn i realistiske rammer - som fattigdom, prostitusjon og andre lite oppmuntrende trekk.
Likevel: Som de fleste av oss som stadig vender tilbake til Afrika er heller ikke Mankell noen selvpiner. Han mener å ha funnet nøkkelen til hvorfor kontinentet er blitt en magnet for dem som stadig vender tilbake.
Han skriver:
«I Afrika så jeg aldri noen gråte av sorg uten at de også glødet av sinne.
Smil var alltid å få, det kostet ingenting, ble gitt med en raushet jeg ikke trodde var mulig.
I Afrika lærte jeg at en kan oppleve en hjemkomst på et sted der en aldri har vært.»
Mer presist kan det neppe formuleres.
Det er ikke første gang Mankell henter sitt stoff fra Afrika. I 1995 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for en roman om gatebarn i Afrika - «Comedia infantil». Det er et sikkert stalltips at han fortsatt har mye i ermet fra sitt andre hjemland.

Henning Mankell:
Beretning på tidens strand
Gyldendal