Tvil om effekten av norsk oljebistand i Angola

- «Olje for utvikling» stikker kjepper i hjulene for demokratiseringsprosessen i Angola. Denne støtten forsterker ubalansen på den politiske arenaen, sier jurist Fernando Macedo i organisasjonen Association for justice, peace and democracy.
Sammen med en rekke andre nasjonale og internasjonale ikke-statlige organisasjoner diskuterte han situasjonen i den krigsherjede nasjonen med den norske delegasjonen som besøkte landet nylig.
Godt styresett fordrer gode vaktbikkjer, og det er disse som trenger bistandshjelp ifølge jurist David Mendes i organisasjonen «Åpne hender».
- For å styrke åpenhet og demokrati, må dere støtte organisasjonene som tør å utfordre regjeringen, sier han.

Tause utlendinger. For å understreke alvoret viste han til en fersk hendelse i hovedstaden Luanda der aktivister forsøkte å holde en demonstrasjon mot korrupsjon utenfor den franske ambassaden. 25 personer ble arrestert og politiet krevde 25.000 dollar i kausjon. «Åpne hender» gir fri retthjelp, men har begrensede økonomiske ressurser, og David Mendes sendte forespørsler til både internasjonale ikke-statlige organisasjoner, næringsliv og ambassader i Angola, der han ba om økonomisk bistand og hjelp til å protestere. Men ingen har svart.
- Hvilket signal gir det til andre som ønsker å jobbe for åpenhet og demokrati i Angola, spør han.

Bekymret. Gunhild Ørstavik i det norske organisasjonsnettverket Forum for utvikling og miljø var til stede under Solheim-delegasjonens møte med de angolanske organisasjonene. Hun har full forståelse for Fernando Macedos og David Mendes kritikk.
- Det er all grunn til å være bekymret. Det er ille å høre at verken selskaper, internasjonale NGOer eller det internasjonale diplomatkorpset i Angola protesterte mot arrestasjonen av menneskerettighetsaktivister, av frykt for represalier fra angolanske myndigheter. De var heller ikke villig til å bidra med midler til kausjon. sier hun.

Vaktbikkjer. Ørstavik etterlyser nå verktøyene og funksjonene som skal legges til grunn for et videre «Olje for utvikling»-samarbeid med Nigeria og Angola.
- Hvem skal overvåke at de norske selskapene holder de høyeste standarder innenfor etikk og miljø, og hvem skal overvåke at selskapene avholder seg fra korrupsjon dersom vaktbikkjene kastes i fengsel? Er det selskapene selv? Noen av oss husker fortsatt Statoils korrupsjonsskandale i Iran selv om det er hele tre år siden, sier hun.
Angola står snart for halvparten av Statoils internasjonale produksjon, opplyste Statoils konsernsjef Helge Lund 12. februar i år. Under diverse tilstelninger med Statoil i Angola og Nigeria fridde Erik Solheim gjentatte ganger til næringslivets egenansvar. Naivt, mener Gunhild Ørstavik etter å ha fått presentert de fem største norske selskapenes strategier for bedriftenes samfunnsansvar.
- Ingen av dem nevnte miljø med et ord, og konkretiseringen av tiltak skilte seg ikke ut fra den type veldedighet selskaper alltid har drevet med. Det synes som om det er stor avstand mellom hovedkontorenes CSR-publikasjoner (Strategi for bedrifters samfunnsansvar, red.anm.) og praktisk gjennomføring på landnivå, sier hun.

«Selskapets eget ansvar.» Forum for utvikling og miljø mener at Global Compact og OECDs retningslinjer, som Solheim viser til, er vage intensjoner som ikke holder i denne sammenhengen. De mener at staten må regulere dette ved å gi selskapene bedre styringsverktøy for å sikre gode og like miljømessige og sosiale standarder. England har innført et slikt verktøy gjennom The Company's Act, som innebærer obligatorisk rapportering av sosiale og miljømessige konsekvenser, samt at selskapene eventuelt kan stilles til juridisk ansvar hjemme i Storbritannia.
Prosjektleder i olje for utvikling, Leiv Lunde, kan ikke se at dette skal være statens oppgave i Norge.
- Det er selskapets eget ansvar å forholde seg til Erik Solheims forventninger. Informasjon om hva selskapene faktisk gjør er tilgjengelig. Forøvrig er det media og sivilt samfunn sitt ansvar å være vaktbikkje og bidra til å få frem spørsmål om de gjør den jobben som de er forventet å gjøre.
At vaktbikkjene kastes i fengsel, og det sivile samfunnets rettigheter er sterkt utfordret i Angola, er prosjektlederen rask til å frabe seg ansvaret for.
- Ytringsfrihet er en viktig utfordring i Angola, men dette spenner mye videre enn olje for utvikling programmet.

Utsettes for fare? - Å snakke fritt er en farlig sport i Angola. Ved å eksponere disse menneskene utsetter dere dem for stor fare, og det må dere være bevisst. Dere entrer et minefelt. Det er ikke oljen som er det mest kompliserte her, men korrupsjonen som gjennomsyrer landet på alle nivåer, sier nordmannen Vegard Bye som er leder av FNs menneskerettighetskontor i Angola.
Fernando Macedo i Association for justice, peace and democracy har liten forståelse for utviklingsministerens prioriteringer gjennom «Olje for utvikling».
- I dette landet er det folk med Bachelorgrader som ikke engang kan lese. De har kjøpt seg en tittel. Dere må huske at etter at portugiserne forlot Angola ved frigjøringen i 1975 ble politikerne i landet også en business-elite, og de styrer landet deretter, sier han.

Ikke klokkeklart. Avisen Financial Times kritiserte i fjor Norges «Olje for utvikling»-satsing for å bruke bistandsmidler for å fremme norske oljeinteresser. Gunhild Ørstavik mener det nå er viktig at norske myndigheter sørger for å gå opp grensene mellom norske næringsinteresser og utviklingsbistand som har menneskerettigheter og godt styresett som mål.
- Den grensen kan aldri bli klokkeklar. «Olje for Utvikling» sin oppgave er å styrke myndighetsaktører og sivilt samfunn i de landene vi gir bistand til. Norske selskaper bidrar på sin måte, men først og fremst som selskaper og uten noen direkte kobling til norske myndigheter. Det som vi støtter har en helt klar utviklingspolitisk målsetting, sier Leiv Lunde.

Roser Solheim. Generalsekretær i Transparency International Jan Borgen roser Solheim for at han under møtene på reisen fremførte et tydelig budskap. Samtidig frykter han for at «Olje for utvikling» kan bli misbrukt av MPLA til å legitimere regimet i Angola.
- Det ligger en risiko her. Oljeøkonomien i Angola bygger opp under en autoritær ettpartistat som gir privilegier til den politiske og økonomiske eliten. Jeg håper at dette ikke blir til «Utvikling for olje og MPLA».
At «Olje for utvikling» skal kunne forsterke en eventuell politisk ubalanse i Angola stiller Leiv Lunde seg fullstendig avvisende til.
- Dette blir helt feil perspektiv. Vi bidrar med det lille vi kan til å styrke de positive sidene ved nåværende regjeringspolitikk og bygge kapasitet for å forvalte ressursene på en god måte. Vi kan velge å forlate Angola, men jeg tolker ikke NGOene dit hen at det er det de vil
heller.

EITI
• Extractive Industries Transparency Initiative ble lansert i 2002 - med Storbritannias statsminister Tony Blair som frontfigur.
• Målet for kampanjen er å få til økt åpenhet i olje- og gruveindustrien i utviklingsland.
• EITI støttes av en lang rekke land, oljeselskaper, industri­sammenslutninger, investorer, samt multinasjonale og ikke-statlige organisasjoner.
• 22 land har så langt forpliktet seg til noen grunnleggende EITI-kriterier og i ulik grad satt i gang tiltak for åpenhet rundt pengestrømmene i oljesektoren.
• Olje- og gruveindustrien, som er svært sentral i mer enn 50 utviklingsland, er spesielt utsatt for korrupsjon.

OLJE FOR UTVIKLING
2. september 2005: «Olje for utvikling»-programmet lanseres av daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og olje- og energiminister Thorhild Widvey.
• Planen er å bruke 50 millioner kroner ekstra i oljebistand hvert år i fem år fra 2006.
• Norske oljeerfaringer og fagmiljøer brukes for å bistå land i Sør med forvaltning av oljeressurser.
• Fokus på godt styresett, antikorrupsjon og miljø.
• Samarbeid mellom Norad, Utenriksdepartementet, Olje- og Energidepartementet, Miljødepartementet og Finansdepartementet.

Norge tjener godt på Angolas oljerikdom
• Med en produksjon på 1,4 millioner fat olje om dagen er Angola den nest største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara, kun overgått av Nigeria.
• Etter frigjøringen fra Portugal i 1975 fulgte en 27 år lang blodig borgerkrig frem til 2002, som la landets infrastruktur i ruiner.
• Oljen utgjør nå 94 prosent av landets eksport og 70 prosent av BNP.
• Med en av verdens raskest voksende økonomier fortsetter Angola å være et av de fattigste land i verden.
• Norske selskaper og den norske stat tjener derimot godt på Angolas olje. Den norske stat er aksjeeier i både Statoil og Hydro som begge opererer i offshore- sektoren i Angola.