Typisk norsk?

«Det kom en rosa mann fra Norge til oss i går. Han gikk rundt og fornærmet oss alle». Dette sto i en gammel protokoll funnet i Etiopia som omtalte en norsk helse- og misjonsstasjon. Og når femten innvandrere fra like mange land nå forteller hver sin historie om oss nordmenn, da blir det mye latter og eksempler på svikt i kommunikasjonen.
Skal jeg prøve å finne en fellesnevner på alle historiene som fortelles, så er det kanskje nordmenns tiltaleformer som vekker størst forferdelse. At vi sier «du» til hverandre så og si alle sammen. Det norske språk er kanskje ikke stappet med høflige fraser, men våre nye landsmenn har i det minste lagt merke til vår evne til å takke. «Takk for maten» er et uttrykk som slett ikke finnes overalt, og vi takker for i kveld, for sist, for hjelpen, for omtanken og for i dag.
Det mer eksotiske ved oss som er født her i landet er at vi tenner stearinlys selv om det er lyst, vi henger norske flagg på et tre i stua og vi snakker dialekter selv om vi har høy utdannelse. Og så er det dette med å gå tur selv om det regner og matpakka vi har med på jobben.
Boka er full av både verbale og andre uttrykk som kan bidra til nokså lattervekkende misforståelser, men den er samtidig en lett tilgjengelig «lærebok» i kulturell kommunikasjon - et forsømt fag i tider der det kulturelle mangfoldet er en del av hverdagen. Bidragene varierer en del og ikke alt er like interessant, men alt i alt framføres denne studie i Ola og Kari Nordmann med glimt i øyet. Vi har i grunnen godt av den.