Organisasjonens sosialarbeidere møter innimellom så sterke historier at de selv får et behov for å bearbeide, forteller Tetiana Stawnychy, sjef for Caritas i Ukraina.
Organisasjonens sosialarbeidere møter innimellom så sterke historier at de selv får et behov for å bearbeide, forteller Tetiana Stawnychy, sjef for Caritas i Ukraina.

Store behov for psykososial støtte:

– Hvert barn i Ukraina har sin spesielle opplevelse av krigen

Psykososial støtte blir stadig viktigere i hjelpearbeidet for Ukraina, mener leder i Caritas Ukraina Tetiana Stawnychy. For mennesker med sterke opplevelser er organisasjonen hennes ofte en førstelinjetjeneste på veien tilbake til en mer normal hverdag. – Våre folk gråter med dem, sier Caritas-lederen.

Publisert Oppdatert

Over 6 millioner ukrainere har flyktet til utlandet og over 5 millioner har forlatt sine hjem for å bli internt fordrevne. Minst like mange har opplevd vold og krigshandlinger i eller like ved sine hjemsteder. 

Inntrykkene sitter fast i både hode og kropp. Ikke minst hos barn. Krigstraumer er utbredt.

– Hvert barn har sin spesielle opplevelse av krigen. Mennesker som er fordrevet har vanligvis flyktet fra vold. De har alle opplevd noe som kan ha satt spor. Enten det bare var å løpe opp og ned til tilfluktsrom eller at de har hatt eksplosjoner rundt seg. Til slutt tar foreldrene en beslutning om å dra, sier Stawnychy.

– Måtte gå over døde kropper

Caritas-lederen understreker at krigsscener kan se ulike ut gjennom et barns og en voksens øyne. Samtidig må hvert enkelt menneske håndteres individuelt. 

Amerikansk-ukrainske Stawnychy leder en av Ukrainas største hjelpeorganisasjoner. Hun besøker jevnlig organisasjonens ulike krisesentre og sosialsentre rundt om i det krigsherjede landet. 

– I Dnipro ble jeg fortalt om en kvinne som var på flukt sammen med et barn. For å komme seg ut måtte de gå over døde kropper. Så dramatisk kan det være. Etterpå må både mor og barn bearbeide dette traumet. Og det er ikke bare mor og barn, men til og med våre sosialarbeidere som tar imot dem på mottaket. Også de trenger å bearbeide utfra historiene de hører.

Hun har for vane å snakke grundig med organisasjonens sosialarbeidere når hun besøker de ulike sentrene.

Store ødeleggelser i Dnipro, Ukraina. Dette bildet er tatt etter et angrep på sentralbusstasjonen i byen 24. august i år.
Store ødeleggelser i Dnipro, Ukraina. Dette bildet er tatt etter et angrep på sentralbusstasjonen i byen 24. august i år.

– Ofte gråter vi med dem

– De forteller meg: Når brukerne deler sine historier i særlig vanskelige saker, så gråter vi ofte med dem. Disse samtalene er viktige første skritt i å gjenopprette menneskelig verdighet. Jeg ville faktisk kalle dem starten på en helingsprosess, sier Stawnychy.

Den katolske hjelpeorganisasjonen foretar både registrering, rådgivning og saksbehandling. Caritas yter tjenester i både sine egne og offentlige mottakssentre. Om sakene de registrerer er for kompliserte til å bli håndtert av Caritas’ egne psykologer, henviser de til andre psykologer som har spesialistutdanning.

– For barn har vi 13 barnesentre over hele landet som yter tjenester, ikke bare for fordrevne, men også for sårbare barn i vertssamfunnet, forteller hun. 

Organisasjonen har også et lavterskeltilbud i form av 53 «barnevennlige møtesteder». Disse finnes 30 ulike steder i landet. 

Lek i trygge omgivelser

– Barna kommer kanskje en eller to ganger i uken, for å leke i trygge omgivelser. Vanligvis vil moren følge dem. Mens moren venter, vil hun ha en sjanse til å møte andre mødre. For barna er det ulike aktiviteter. Vi pleier å drive med kunst. Det å ha et sted som du kommer til, at du får møte andre barn og være sammen med andre barn, det er særlig viktig for de fordrevne. Det er en del av å starte integreringen i lokalsamfunnet, sier Caritas-sjefen. 

I områdene nær fronten i øst-Ukraina har Caritas hatt egne psykososiale hjelpeprosjekter på skolene helt siden krigshandlingene der startet i 2014.

Powered by Labrador CMS