Bistand er svaret, men hva var spørsmålet?

Den norske bistanden har økt betydelig de seneste årene. Det er bredt politisk flertall for å bruke én prosent av bruttonasjonalinntekt på bistand, og økonomien vokser. Det betyr at Norge er i verdenstoppen i bistand. Det er bra. Vi er verdens rikeste land og har mer enn nok å dele med verdens fattigste. Men bistanden er spredt på stadig nye satsninger og tematiske områder og ikke alltid på bakgrunn av hva som trengs mest der behovene er størst.

Bistandsbudsjettets størrelse og omfang har dessuten økt uten at antall ansatte i forvaltningen har økt tilsvarende. Samtidig er det er grunn til å stille spørsmål ved om nye politiske bistandsinitiativ kommer i veien for å bruke andre utviklingspolitiske virkemidler.

Globale satsninger

La oss ta det første først. Som vi i Tankesmien Agenda påpeker i et notat vi lanserte nylig har Norge iverksatt stadig nye initiativ og finansieringsmekanismer, flere av dem rettet mot å løse alvorlige globale utfordringer som klimaendringer og marin forsøpling. Det problematiske er at dette ser ut til å skje uten at man først har vurdert nøye om tiltakene er de riktige for å gjøre noe med de grunnleggende årsakene til fattigdom, og om de er basert på lokale behov og prioriteringer, eller om de først og fremst speiler våre egne hjertesaker.

Samtidig har stadig mer av norsk bistand blitt kanalisert gjennom internasjonale institusjoner og fond de seneste årene. Dette er positivt ut ifra blant annet koordineringshensyn, og reflekterer at et relativt stort bistandsbudsjett skal håndteres av en relativt liten forvaltning her hjemme. Det har imidlertid blitt rettet kritikk fra flere hold, blant andre Riksrevisjonen, mot at Norge støtter for mange fond, og at Utenriksdepartementet ikke klarer å sikre god nok kontroll med pengene.

Nye regjeringer og nye ministre vil gjerne markere seg på et bestemt område og vi har derfor fått stadig nye multilaterale satsinger. Som OECD påpeker i en nylig evaluering av norsk bistand kan denne utviklingen føre til ytterligere fragmentering av bistanden.

Egne eller felles interesser?

Det er liten tvil om at vi som verdenssamfunn står overfor enorme utfordringer vi må løse i fellesskap. Utviklingslandenes problemer kommer også tettere på oss fordi vi deler den globale klimakrisen, og fordi langvarige konflikter også merkes her hjemme for eksempel i form av økt migrasjon og flere flyktninger. En større forståelse for at vi alle er i samme båt er sannsynligvis positivt.

Kanskje vil bistandsprogrammer, som også handler om oss her hjemme gi bredere støtte i den norske befolkningen, slik Nikolai Hegertun argumenterte for i Aftenposten nylig. Men jeg er usikker. Min oppfatning er at nordmenn først og fremst er opptatt av at norsk bistand gir resultater og fører til bedre liv og samfunn for de fattigste i verden. Mye forskning viser dessuten at de bistandsprogrammene som er basert på de reelle behovene på bakken og mottakerens prioriteringer gir best resultater.

For at norsk bistand skal kunne bidra til dette, må den være faglig forankret og fremme langsiktig samarbeid med bistandsmottakerne. Å la seg forføre av kortsiktige interesser eller politiske nysatsninger iverksatt uten at mottakeren er involvert, vil ikke bare gi dårligere resultater i verdens fattige land, det vil også kunne svekke legitimiteten vår som bistandsgiver.

Interessemotsetninger finnes

Vi må heller ikke narre oss til å tro at det ikke er motsetninger mellom norske og utviklingslandenes interesser. Dette gjelder for eksempel i handel-, klima- eller næringspolitikken. Spørsmålet er hvordan disse motsetningene håndteres.

En måte å tenke på dette på er å skille mellom strukturer og aktører. Hvis Norge ønsker å hjelpe et norsk selskap med å lykkes i for eksempel Kenya, er det nok ikke mest effektivt å gi selskapet direkte subsidier eller sette krav om markedsadgang i Norges bistand til Kenya. Men å skape forutsigbare rammevilkår for alle flernasjonale bedrifter som opererer i Kenya ved å styrke lovgivning og institusjoner, bekjempe korrupsjon og redusere konflikt og spenninger kan være faglig riktig, samtidig som det gagner norske interesser på sikt.

En annen måte å håndtere motsetningene på er å tydeligere skille mellom bistand og annen utviklingspolitikk. Norge bør for eksempel bruke et aktivt norsk diplomati til å fremme forslag og skape internasjonalt samarbeid om løsninger som gjør noe med de grunnleggende årsakene til fattigdom og ulikhet.

Å få bukt med multinasjonale selskapers overskuddsflytting og hemmelighold av verdier i skatteparadis er en åpenbar utfordring, manglende bindende regelverk for selskapers brudd på menneskerettighetene er en annen. Å stanse eksport av våpen til land som dreper sivile i krig, eller redusere rike lands klimautslipp, er to andre slike eksempler.

Poenget er at mer bistand ikke er løsningen på slike globale, urettferdige strukturer som gjør at mange utviklingsland forblir fattige og millioner av mennesker nektes grunnleggende rettigheter eller utnyttes på det groveste. For å gjøre noe med disse, ofte komplekse og vanskelige problemstillingene, trengs politisk vilje, mot og diplomatisk klokskap. Ikke minst trengs et Norge som går foran i det multilaterale systemet, og er villig til å kjempe de fattigste landene og menneskenes sak, selv når dette kan ramme våre egne interesser.

Prioritere og være tålmodig

Norsk bistand er viktig, ikke fordi vi er størst av giverne, men fordi vi har bred oppslutning og relativt lave ambisjoner om å drive utenrikspolitikk med bistanden. Vårt bidrag i bistanden må fortsatt være å støtte opp om demokratiske krefter, sterke offentlige institusjoner og tiltak som når de aller fattigste. Samtidig må ikke norske politikere glemme at det finnes et bredt sett av verktøy i den utviklingspolitiske verktøykassen. Å benytte disse gir ikke alltid umiddelbare resultater eller synlige norske flagg, men det trengs.