Utvikling og frihetens fundament

Førstnevnte er en normativ påstand og inkluderer oppfatningen om at vurderingen av utvikling ikke må atskilles fra en vurdering av hva slags liv folk kan føre og de virkelige friheter de kan nyte godt av. Utvikling kan neppe sees bare som en økt tilgang på materielle ting, som en økning i brutto nasjonalinntekt (eller i personlig inntekt), eller industrialisering, teknisk fremskritt eller sosial modernisering. Disse er selvsagt verdifulle - og ofte svært viktige - fremskritt, men deres verdi kan sies å avhenge av i hvilken grad de bidrar med noe i forhold til folks liv og friheter.
Økonomisk velstand og vesentlige friheter kan gå i ulike retninger, selv om de også har tilknytningspunkter. Selv når det gjelder det å være fri til å leve rimelig lange liv (fri fra alvorlige, men unngåelige helseplager og andre årsaker til for tidlig død), er det bemerkelsesverdig at graden av deprivasjon (forsakelser) for spesielle grupper i svært rike land kan sammenlignes med det som skjer i den såkalt «tredje verden». For eksempel vil afroamerikanere i USA, som gruppe, ikke ha noe høyere - ja, faktisk lavere - sjanse til å nå opp i en høy alder enn mennesker som bor i land med langt fattigere økonomier, som Kina eller store deler av India (eller Sri Lanka, Jamaica og Costa Rica). Friheten ved eller muligheten for å unnslippe en for tidlig død understøttes selvsagt av en høyere inntekt (det er utvilsomt), men den avhenger også av en rekke andre trekk ved sosial organisering, inkludert offentlig helsetjeneste og helseforsikring, opplæring og utdanning, sosiale nettverk og sosial harmoni, osv. Så det er følgelig viktig hvilken forståelse som eksisterer rundt utviklingens mål.
Politiske rettigheter («political liberties») er et annet eksempel. Noen ganger stilles spørsmålet om politiske friheter («freedoms») bidrar til utvikling. Et negativt svar på dette spørsmålet (inkludert en ofte uttalt oppfatning basert på halvgod statistikk om demokratiets lite gunstige effekt for økonomisk vekst) har gitt næring til antoritære politiske tendenser ulike steder i verden. Dette var særlig synlig under Øst-Asias glansdager på 1980- og tidlig 1990-tall - med feiring av den påståtte kraft som lå i såkalte «asiatiske verdier», orientert mot orden og autoritet, ikke «freedom and liberty». Når denne argumentasjonsrekken skal tilbakevises, må man ikke bare vektlegge frihetens konstruktive rolle i samfunnet, men også det mer elementære faktum at politiske og demokratiske rettigheter er blant grunnelementene i utvikling. Deres relevans for utvikling trenger ingen indirekte begrunnelse gjennom sitt bidrag til vekst i bruttonasjonalproduktet. Samfunnsmedlemmer som er politisk ufrie er - uansett om de er rike eller fattige - fratatt grunnleggende elementer i et godt liv.

Friheters gjensidige avhengighet. Målsettinger er utvilsomt viktige, og utgangspunktet må være å anerkjenne viktigheten av frihet som et mål. Vi kan likevel ikke stoppe der, siden frihet også er et kraftfullt og effektivt virkemiddel. En type frihet har i stor grad en tendens til å bidra til å fremme andre typer friheter, slik at hver form for frihet også er et virkemiddel for andre typer frihet. Dette er forbindelseslinjer som krever empiriske undersøkelser og granskning, og hoveddelen av boka mi «Development as Freedom» tar for seg nettopp dette.
Hva en person faktisk innehar av evner til å oppnå noe influeres av økonomiske muligheter, politiske rettigheter («political liberties»), sosial kapasitet og rammevilkår som god helse, grunnleggende utdanning og ulike typer støtteapparat. Disse mulighetene er, i stor grad, gjensidig komplementære, og har en tendens til å forsterke hverandre gjensidig. Det er nettopp på grunn av disse forbindelseslinjene at fri og bevisstgjort menneskelig virksomhet viser seg å være en så kraftfull motor i utvikling.
Hvis vi tar for oss temaet demokratiske og sivile rettigheter og deres forhold til andre friheter og resultater, finnes det - tross omfattende analyser i ulike land - ikke empirisk støtte for en hyppig gjentatt oppfatning om at demokrati og sivile rettigheter har en negativ innvirkning på økonomisk vekst. Snarere finnes det overveldende bevis for at vekst fremmes av et vennligsinnet økonomisk klima snarere enn av det politiske systems råskap.
Vi må også være oppmerksomme på de omfattende beviser som finnes for at demokrati og politiske og sivile rettigheter har en tendens til å styrke andre typer friheter (eksempelvis den type frihet som ligger i det å ha økonomisk trygghet) gjennom å gi en stemme til de marginaliserte og sårbare i ulike samfunn. Det faktum at ingen større sultkatastrofe noen gang har inntruffet i et demokratisk land med jevnlig avholdte valg, opposisjonspartier og relativt frie medier (selv når landet er svært fattig og i en alvorlig negativ matvaresituasjon) illustrerer kun det mest elementære aspekt ved politisk frihets beskyttende kraft. Selv om indisk demokrati er langt fra å være perfekt, har likevel de politiske initiativer som er blitt generert herfra vært tilstrekkelig til å eliminere større sultkatastrofer helt siden uavhengigheten (siste sultkatastrofe var fire år før dette, i 1943). Dette står i motsetning til for eksempel Kina som hadde sin største sultkatastrofe i historien i 1959-62 - med 30 millioner døde. Sultkatastrofenes historie har hatt tette bånd til kolonialismen (slik som Britisk India eller Irland), ettpartistater (som i Sovjetunionen i 1930-årene, eller senere i Kina og Kambodsja) og militærdiktaturer (som i Etiopia og Somalia). De aller siste sultkatastrofene, slike som de i Nord-Korea og Sudan, har også skjedd under udemokratiske autoritære regimer.
Demokratiets beskyttende kraft i det å sørge for «trygghet» er faktisk langt mer vidtrekkende enn at det bare dreier seg om sultbeskyttelse. De fattige i «boom-landene» Sør-Korea og Indonesia tenkte kanskje ikke så mye på demokrati i en tid da alle syntes å få mer og mer penger mellom hendene, men da den økonomiske krisen kom (og alt falt sammen), ble demokratiske, politiske og sivile rettigheter dypt savnet - særlig av de mennesker som opplevde at deres økonomiske virkemidler og liv ble mest «ramponert». Demokrati har blitt et sentralt tema i disse landene nå, slik det alltid har vært i andre, slik som i Thailand. Men vi burde ikke måtte vente på en økonomisk krise for å skulle vite å sette pris på demokratiets beskyttende kraft.

Markeder og muligheter. Markeders rolle er et annet eksempel. Igjen kan det fastslås at frihet til å foreta varebytte og transaksjoner er i seg selv både innhold og innpakning i de grunnleggende frihetlige rettigheter som folk har grunn til å sette pris på. Friheten til å utveksle varer - ikke mindre viktig enn ord eller gaver - trenger ikke å forsvares eller rettferdiggjøres i forhold til sine gunstige, men fjerntliggende effekter; de er del av den måten mennesker i et samfunn lever og samhandler med hverandre (med mindre det stoppes av reguleringer eller direktiver). Men den grunnleggende betydning er kraftfullt supplert av markedenes effektivitet i å generere økonomisk framgang. Det er virkelig umulig å tenke seg en framgangsrik økonomi i dagens verden uten at det også er gjort omfattende bruk av markeder. Dette elementære forhold bør man ha klart for seg før mer intrikate temaer tas opp til debatt.
Imidlertid vil den gjensidige avhengigheten mellom friheter og institusjoner gå mye lenger enn dette. Markedsmekanismen må fungere i en verden av mange ulike institusjoner, og hvor det eksisterer et samspill mellom markedene og institusjonene. Det er til og med slik at for å gjøre god bruk av markedsmekanismen, må det forutsettes at man har den reelle friheten til å ha adgang til markedet, til å være i stand til å delta i og ha nytte av markedstransaksjonene. Dette er selvsagt vanskelig for mennesker som har få andre «verdipapirer» enn sin egen arbeidskraft, mangler kreditt, og ikke har noe egenkapital som kan tjene som alternativ til låneopptak. Offentlig intervensjon i form av jordreformer, initiativer for å fremme mikrokreditt-ordninger og andre måter å omfordele ressurser kan være en hjelp til disse gruppene og menneskene til å oppnå markedsadgang, noe som blant annet er påvist gjennom empiriske studier.
Tilsvarende kan vi se at en god grunnutdanning og generelt godt helsevern styrker viktige friheter for folk direkte (frihetene til å kunne lese, skrive, telle, kommunisere og til å kunne leve et langt liv med god helse). Samtidig bidrar det også til at folk lettere kan gjøre bruk av de muligheter som er knyttet til en god bruk av markedsmekanismen. Det kan være vanskelig å konkurrere om gode jobber uten å kunne lese eller ha grunnleggende kunnskaper om tallenes verden. Tilsvarende kan også dårlig helse være en hindring. Vi ser altså at utbyggingen av et helsevesen og en grunnutdanning er helt sentrale, ikke bare på grunn av sine direkte effekter på folks liv, men også i å legge forholdene bedre til rette for at en markedsøkonomi skal kunne ekspandere og nå ut til de brede lag av en befolkning.

Bevisstgjøring av kvinner. Sosiale velferdstiltak - slik som utdanning og helsevern - kan også ha andre viktige samfunnsmessige effekter, gjennom annen form for gjensidig avhengighet. Eksempelvis har empiriske studier klart styrket antakelser om at bevisstgjøring av kvinner - i form av skolering, jobbmuligheter, osv. - også har svært positive effekter på alles liv og friheter - både kvinner, menn og barn. Utdanning av kvinner har særlig stor betydning. Ikke bare reduserer utdanning av kvinner kjønnsurettferdighet i familiene, svært mye tyder også på at barnedødeligheten blir kraftig redusert, at den offentlige debatt berikes og at kvinners utdanning har langt større betydning enn økonomisk vekst i å motvirke høye barnetall i familiene.
Vi kan se fruktene av kvinners utdannelse i at barnetallene per familie i Bangladesh er blitt halvert på mindre enn tyve år. I enkelte distrikter i India ser vi det også. Der det er høy analfabetisme blant kvinner og få jobbmuligheter er fortsatt barnetallet ganske høyt (mer enn fire barn per familie), mens andre distrikter som har kommet lenger i form av bevisstgjøring av kvinner allerede har svært lave barnetall (omlag 1,6 barn per familie eller mindre). Sistnevnte er lavere enn USA, Storbritannia og Norge, og viser samtidig at de mulighetene som kan skapes gjennom bevisstgjøring og styrking av kvinners rettigheter er oppsiktsvekkende store.
Nyere medisinsk forskning har samtidig bidratt med fokus på enda flere områder der det eksisterer en gjensidig avhengighet. Basert på engelske data har for eksempel professor D.J.P. Barker vist hvordan lav fødselsvekt har nær forbindelse med en overhyppighet av ulike sykdommer blant voksne mange år senere i livet - sykdommer som høyt blodtrykk, sukkersyke og annen risiko knyttet til hjerte- og karsystemet. Det er også indikasjoner på at det er en sammenheng mellom lav fødselsvekt og forsinket livmorvekst, men på dette området er det behov for ytterligere forskning med sikte på å fastslå holdbarheten i statistiske forbindelser og årsakssammenhenger.
Lignende medisinske funn er imidlertid gjort tidligere også i utviklingsland. For eksempel finner man i Sør-Asia (inkludert India, Pakistan og Bangladesh) ikke bare en svært høy grad av underernæring blant mødre, men også en uvanlig stor hyppighet av lav fødselsvekt, og ofte et uvanlig stort omfang av hjerte- og karsykdommer. Totaliteten i disse funn, kombinert med resultatene av Barkers og andres forskning, tyder klart på en forbindelseslinje som starter med ernæringsmessig diskriminering og underernæring for kvinner og mødre og går - via redusert fostervekst og undervektige spebarn - til å forårsake overhyppighet av hjerte- og karsykdommer mye senere i livet. Det som begynner som en diskriminering av kvinner på ett tidspunkt ender altså opp med å forårsake helseproblemer og dødsrisikoer for alle - mange år senere.

Helhetlige strategier. Det er denne verden av gjensidige påvirkninger som «utvikling som frihet»-tenkningen («development as freedom») prøver å fokusere på. Videre er det også disse forholdene som følgelig er de mest relevante i utviklingen av strategier og institusjonelle reformer. Med risiko for å overforenkle vil jeg argumentere for at tenkningen særlig identifiserer følgende hovedområder som essensielle for å forstå de strategiske grep som er nødvendige dersom man skal bekjempe fattigdom og avmakt:
1. Fattigdom kan ikke bare vurderes som «lav inntekt», men må også sees som en serie av «ufriheter». Disse «ufriheter» må man søke å fjerne.
2. Den verden vi lever i er i meget stor grad preget av forhold som påvirker hverandre, og tilsvarende har også ulike typer «ufriheter» en tendens til å forsterke hverandre.
3. Den positive siden av dette er at også ulike friheter forsterker hverandre, slik at det å utvide en type frihet har en tendens til å forsterke en annen type frihet.
4. Det vil bære galt avsted dersom man tenker på ulike friheter i en slags tidssekvens, hvor for eksempel økonomisk vekst kommer før samfunnsmessige velferdstilbud, velstand før demokratiske og sivile rettigheter, eller orden før politiske rettigheter. Alle disse forholdene må vurderes helhetlig, og gjennom å takle ulike krav på samme tid kan initiativer for å skape utvikling bli effektive og kraftfulle.

***
Teksten er noe forkortet. Del 2 av foredraget kommer i neste utgave. Red.