Hva om vi gjennom­førte FN-pakten?

Erskine Childers heter en mann som brukte storparten av sitt liv nettopp til arbeidet for å få FNs medlemsland til å gjennomføre den pakten de har sluttet om å gjøre ende på krig og fremme økonomisk og sosial framgang. Femten år etter Childers død har Hammarskjøld-stiftelsen i Uppsala utgitt For a democratic United Nations and the Rule of Law , et særnummer av Development Dialogue viet til Childers arbeider: Boka inneholder ikke bare et utvalg av de artikler han skrev og foredrag han holdt etter sitt samarbeid med Dag Hammarskjøld i FN. En av vår tids forskere kommenterer hvert av kapitlene. Derfor viser boka at svært mye av kritikken fortsatt er gyldig.

Denis J. Halida tar i sin kommentar fatt på voldsbruken Sikkerhetsrådet slipper løs: Den planmessige krigføringen til folk som anser seg som utvalgte og siviliserte, slår ikke bare feil, men røper også at de ikke er interesserte i å løse motsetninger uten militær makt. Det som avgjør utfallet, er militær og kommersiell profitt, strategiske baser, medie-oppslag og spekulativ kontroll med naturressurser. Demokratisk valgte regjeringer viser nesten ufattelig evne til å villede folket og drive propaganda for at krigføring må til.

Både myndigheter og medier har en tendens til å kalle Sikkerhetsrådets resolusjoner for FN-vedtak, til tross for at flertallet i FNs Generalforsamling kan ha vært imot dem.

Arbeidene til Childers gir solid materiale til å vurdere de overgrepene, lovbruddene og pakt-krenkingene Sikkerhetsrådet har begått. Et godt eksempel er den første Golf-krigen, som selv kritikere gjerne har bøyd seg for, fordi Iraks angrep på Kuwait brøt forbudet mot angrepskrig. Men reaksjonen i Sør er lettere å forstå når en vet at Storbritannia, motivert av oljeinteresser og i strid med sitt mandat fra Folkeforbundet, på 30-tallet rev Kuwait løs fra Basra-provinsen i Irak og gjorde delen til egen stat. Dette aksepterte Irak aldri.

Etter Iraks invasjon i Kuwait vedtok Sikkerhetsrådet høsten 1990 sanksjoner som i følge CIA lammet 90 prosent av landets import og 97 prosent av eksporten. Dette burde være press nok. FN-paktens artikkel 42 erklærer riktignok at rådet kan treffe militære tiltak dersom det finner at de fredelige tiltakene vil bli utilstrekkelige eller har vist seg utilstrekkelige. Men Sikkerhetsrådet har aldri respektert plikten til en slik prøving. Den 28. november 1990 ga rådet ganske enkelt en gruppe land ledet av USA fullmakt til å bruke alle nødvendige midler mot Irak dersom okkupasjonen ikke ble avsluttet innen 15. januar.

Dermed startet 15. januar 1991 en bombekrig som med overlegg rammet mengder av sivile. Etter nederlaget ble Irak pålagt sanksjoner som de neste tolv år tok livet av flere hundre tusen mennesker.

Andre eksempler finner vi i krigen om Kosovo, angrepet på Afghanistan, USA-invasjonen i Irak i 2003 og krigen om Libya. Gjennomgående trekk er krenkelse av FN-paktens forbud mot angrepskrig, uvilje mot å prøve fredelige løsninger og brudd på humanitær folkerett. I dag er Norge medansvarlig for full krig i Libya, utløst av militærmaskineriet til en NATO-alliert med opposisjonen mot den sittende regjeringen. Angriperne gikk langt ut over mandatet fra Sikkerhetsrådet, selvsagt uten protest fra rådet, hvor angriperne hadde makten. Uansett hvem som vinner, medfører krigen uunngåelig et massedrap på sivile, som stiller Kadaffis påståtte overgrep i skyggen.

Som Haliday skriver, er det uforsvarlig å gå med på militære intervensjoner med så grusomme virkninger, godtatt av et FN-organ som har til oppgave å tjene hele menneskeheten – Nord og Sør, rik og fattig, uten hensyn til kulturelle, etniske og religiøse forskjeller.

Erskine Childers arbeidet også for å gi verdensorganisasjonen den overordnete rollen pakten legger opp til på det økonomiske og sosiale området. Makten skal ligge i en institusjon bygd på prinsippet «én stat – én stemme», ikke «én dollar – én stemme». Men de sterkeste og rikeste medlemslandene var ikke rede til å stå ved sine egne løfter. Etter den realistiske oppfatningen deres måtte landene med dominerende militær og økonomisk makt ordne opp i verden.

Anført av USA er FN blitt systematisk sulteforet. Mens den første generalsekretæren, Trygve Lie, trodde at verdensorganisasjonen skulle få hånd om en rettferdig global omfordeling av midler fra Nord til Sør, sørget de rike giverne for at fattigfolkene ikke fikk del i pengestyringen. Den tok de hånd om selv. Verdensbanken, IMF og WTO ble unntatt fra den samordningen FN øver overfor andre uavhengige særorganisasjoner – for ikke å snakke om rikmannsklubben G20. Childers ønsket å reformere Sikkerhetsrådet og bli kvitt vetoretten. Han krevde gjennomført paktens bestemmelse om at dersom maktbruk overhodet kommer på tale som siste utvei, da skal FN selv ha styringen og ikke sette den bort til koalisjoner av mer enn villige.

Childers pekte også på enkle tiltak. Han kritiserte flere generalsekretærer for å bøye seg for Sikkerhetsrådets brudd på FN-pakten, istedenfor å ta kampen opp og sette sin stilling inn på respekt for pakten. Han kritiserte Generalforsamlingen for å overse både sine muligheter til å sette grenser for Sikkerhetsrådets paktbrudd og sin adgang til å be Den internasjonale domstol om rådgivende uttalelser.

De som utformet FN-pakten i 1945, hadde visjoner som aldri er blitt virkeliggjort. Generalforsamlingen bygger på prinsippet om én stat – en stemme, uten vetorett for noen. Kontingenten blir fordelt etter medlemslandenes bæreevne. Pakten tar sikte på å fremme sosialt framskritt og hevde menns og kvinners og små og store nasjoners like rett, samtidig som den pålegger alle medlemsland å avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt i internasjonale forhold.

Brede internasjonale folkebevegelser hevder i dag at En annen verden er mulig. Den nye og bedre verden de øyner kan de blant annet medvirke til ved å kjempe for at regjeringene deres nå gjennomfører FN-pakten.