Velferdspolitikk
I den senere tid har det vært økende oppmerksomhet om temaet velferdspolitikk som instrument i fattigdomsbekjempelse. Deler av det som inngår i betegnelsen velferdspolitikk har man vært opptatt av innen utviklingssamarbeidet lenge, som for eksempel helse og utdanning.
Men velferdspolitikk omfatter også bl.a. sosiale sikkerhetsnett, fordelingspolitikk og rett til arbeid. I det hele tatt har rettighetsperspektivet fått en mer fremtredende plass. En god velferdspolitikk blir av mange sett på som et vesentlig bidrag til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon, som ikke må ses på som en kostnad fattige land ikke har råd til. Snarere er det en investering som har god avkastning også for fattige land.
Når temaet velferdspolitikk tas opp refereres det i blant til «den nordiske modellen». De nordiske landene anses å ha vært aktive utøvere av velferdspolitikk, noe som har bidratt positivt til vår velstandsutvikling. «We became prosperous because we developed the welfare state», sa statsminister Stoltenberg da han i fjor talte under åpningen av det årlige møtet i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC). Kanskje er den nordiske modellen også en modell utviklingsland kan ha nytte av å studere nærmere. Men noen vil sikkert si at forutsetningene og utgangspunktet er så forskjellig at det ikke blir sammenlignbart. Noen vil også hevde at det på et faglig grunnlag er vanskelig å si med sikkerhet hva som er årsak og hva som er virkning.
I et distrikt i Zambia er det gjennomført et pilotprosjekt hvor en har forsøkt å nå de fattigste og av ulike årsaker marginaliserte husholdninger, med et fast, lite månedlig kontanttilskudd. En av konklusjonene er at denne formen for sikkerhetsnett har fungert bedre enn mer tradisjonelle former for matutdeling og lignende. En interessant observasjon er at tilskuddet ikke i sin helhet går til konsum, en fjerdedel brukes til investeringer og litt spares også. I tillegg stimuleres lokale markeder og produksjon. Konseptet er svært interessant i all sin enkelthet. Det er også gjort beregninger som viser at det å gi et moderat kontanttilskudd til de 10 prosent fattigste husholdningene i et land gjør et relativt beskjedent innhugg i landets statsbudsjett, for ikke å snakke om som andel av samlet utviklingsbistand til landet.
Statsråd Solheim har tydelig markert at norsk utviklingsbistand skal bygge på norske fortrinn. Kanskje representerer den norske/nordiske velferdsmodellen og våre kunnskaper og erfaringer med den et produkt vi bør fronte mer aktivt.
