– Land trenger ikke penger til klimatiltak

– Norge kan selvfølgelig ikke utdanne og bygge kompetanse for hele verdens befolkning. Men vi kan bidra, sier Jens Claussen i sitt svar til spalten «Hva skal bort».

Mens noen vil kutte utdanning fra norsk bistand, mener den erfarne bistandskonsulenten at det må trone øverst, fordi det bidrar til klimaløsninger og jobbskaping i land. 

1. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

Alle andre temaer som ikke relaterer seg til utdanning, klima og jobbskaping, bortsett fra nødhjelp på grunn av klima, konflikt og krig. Norsk bistand har mange mål: fattigdomsbekjempelse, humanitær hjelp, klima, helse, demokrati, næringsutvikling og utdanning. Det er gode formål. Men når bistanden blir så omfattende og samtidig skal løse så mange problemer, bør vi våge å diskutere hva som faktisk er den mest effektive måten å skape varig utvikling på. Alt som ikke bidrar til å skape utdanning og kompetanse lokalt som blir igjen når tiltaket avsluttes, bør avvikles.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innenfor bistand?

Utdanning, klima og jobbskaping. Utdanning som nummer 1 som bidrar til 2 og 3. Dette handler også om demokrati. En informert og kompetent befolkning er bedre i stand til å delta i politiske prosesser, stille krav til myndighetene og kontrollere makthavere. Kompetanse bidrar dermed ikke bare til økonomisk vekst, men også til et mer balansert forhold mellom politiske eliter og befolkningen. Land trenger ikke penger til klimatiltak. De trenger mennesker som kan forstå klimautfordringene, utvikle lokale løsninger, bruke ny teknologi og forvalte naturressursene på en bærekraftig måte. Jobbskaping, gjerne gjennom investeringer i ny næringsvirksomhet og samarbeid med privat næringsliv – ikke for å tiltrekke seg penger, men kompetanse og teknologioverføring. Det bidrar til kompetanse innen ledelse og teknologi.

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere å gi bistand til i framtida?

Asia og Afrika – sistnevnte bør ha høyest prioritet, hvor befolkningsveksten fortsatt er sterkest og hvor problemene bare vil vokse på grunn av det. Vi bør vektlegge i disse regionene land i inntektskategoriene LDC og LIC – lavinntektsland og de minst utviklede landene.

4. Og hvilke land/regioner bør vi slutte (ev. redusere) å gi bistand til?

Land som lykkes i sin politikk med nettopp utdanning og jobbskaping. Lav- og middelsinntektsland som nettopp er i denne kategorien fordi de lykkes med sin politikk og har satset mye på utdanning, nasjonal infrastruktur og investeringsklima for å tiltrekke seg teknologi og kompetanse, som Vietnam, India og Indonesia. Norge kan selvfølgelig ikke utdanne og bygge kompetanse for hele verdens befolkning. Men vi kan bidra til at land får bedre utdanningssystemer, sterkere universiteter, bedre yrkesutdanning, mer kompetente offentlige institusjoner og et mer produktivt næringsliv. Det betyr at: 1. Vi bør prioritere langsiktig samarbeid i de landene som har en aktiv politikk for utdanning og kompetansebygging gjennom internasjonalt samarbeid og 2. Blant dem noen få utvalgte lavinntektsland vi allerede har et langsiktig samarbeid med – den største gruppen av disse landene er i Afrika dvs. økt satsing på Malawi, Mosambik, Etiopia, Rwanda, Madagaskar, Sør-Sudan og Sudan osv. og fase ut andre.

5. Hvilke aktører bør Norge gi mer eller mindre støtte – eller kutte helt ut?

I første rekke bør de profesjonelle multilaterale kanalene med tilgang til global ekspertise stå, det vil si Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. De fleste FN-relaterte fond og FN-organisasjonene (UNDP, UNIDO, UNESCO osv.) er derimot lite effektive med veldig høye transaksjonskostnader for sine tiltak. Støtte gjennom norske NGO-er er først og fremst begrunnet i allianser for vedvarende støtte til bistand mer enn effektivitet. Antallet bør reduseres betydelig og sette søkelys på de som gjennomfører tiltak i krig og konflikt.

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistanden. Er dette riktig prioritering?

Ja – men ikke finansiert av bistandsbudsjettet. Dette er tiltak for å finansiere motstandskraft i en konflikt begrunnet med at den truer Europa, ikke for å redusere fattigdom og skape en bærekraftig utvikling.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det tradisjonelle utviklingsbudsjettet?

Nei. Samme begrunnelse.

8. Og hva med utgifter til Norges internasjonale klima- og skogsatsing?

Dette er uansett en lite effektiv satsing og burde bevilges over andre budsjettposter fordi den gis først og fremst begrunnet i vår egen interesse i å vise klimaengasjement. Indirekte ville bidrag til utdanning og kompetanse lokalt som blir igjen når tiltaket avsluttes også bidra til å utvikle lokale løsninger, bruke ny teknologi og forvalte naturressursene på en bærekraftig måte.

9. Noe annet du vil legge til?

At man etablerer en handlingsregel for bruk av bistand til prioriterte områder/tema, så ikke skiftende bistandsministre og regjeringer med markeringsbehov stadig endrer prioriteringer. Det tar lang tid å bygge kompetanse for å gjøre bistanden effektiv, og mottakerland og institusjoner trenger forutsigbarhet for å bli effektive. Vi bør også harmonisere våre utenrikspolitiske og innenlands/næringspolitiske mål med våre bistandsmål f.eks. en bistandsminister ville ha satsing på matproduksjon for det er viktig, men samtidig fører vi en politikk som hindrer tilgang til det norske markedet for de samme produsentene. Det samme gjelder mange andre områder. Og så bør vi endre kontoplanen for bistandsbudsjettet, så det blir tydeligere hva vi satser på, jf. oppsettet dere presenterer nedenfor. Her er det veldig mange overlappende bevilgninger og en blanding av bevilgninger til institusjoner, tema og sektorer. Bruk sektor som hovedinndeling (til hva). Deretter hvem pengene kanaliseres gjennom (hvordan).